El Clasico under lupen - 1

Vi varmer opp til verdens største klubboppgjør med en helt unik El Clasico-minispalte!

I denne minispalten skal vi ta en titt på de siste møtene med Barcelona og se på hva vi kan forvente av Real Madrid 10.desember.

Vi begynner i denne første utgaven med å ta en titt tilbake til Supercopa-kampene, hvor Barcelona vant 5-4 sammenlagt over de to kampene.

Tittelen ble beskrevet som den mest uviktige tittelen lagene kjemper om i år, men allikevel en tittel å kjempe om. Men selv om begge trenere spilte ned viktigheten av kampene, ble ingen av oss hjemme lurt: tittel eller ikke, El Clasico er en kamp begge lag er desperate etter å vinne.

Supercopa er som kjent en todelt finale, og resultatene ble:
Real Madrid 2 -2 Barcelona
Barcelona 3-2 Real Madrid

Den første kampen ble spilt på Santiago Bernabeu og forventningene var høye. De siste gangene lagene møttes hadde Real Madrid spilt defensivt, og satset på kontringer. Med unntak av den siste kampen på Camp Nou, hadde Real Madrid spilt med en ekstra defensiv midtbanespiller – da gjerne Pepe, ment til å blant annet dekke rommet mellom midtbanen og forsvarsleddet.

Mange forventet at Real Madrid skulle spille slik igjen og nok en gang legge seg bakpå, for så å satse på raske kontringer med Ronaldo, Benzema, og Özil i spissen. Mange tok feil.

Allerede før kampstart viste Mourinho at han ikke hadde noen intensjoner om å spille med en defensiv tilnærming, ved å stille med den vante 4-2-3-1 formasjonen. Kampen startet med et Real Madrid-avspark, Özil spilte ballen til Alonso som spilte den videre til Ramos. David Villa presset høyt og raskt i typisk Barcelona stil, og tvang Ramos til å spille ballen til Pepe. Xavi fortsatte presset og Pepe ble tvunget til å spille en langpasning til Marcelo, som mistet ballen grunnet dårlig nedtak. Barcelona viste et perfekt eksempel på hvordan man effektivt kan vinne ballen tilbake gjennom et hurtig press på ballfører. I en hvilken som helst annen Barcelona-kamp, ville et slikt trekk blitt fulgt opp med en lang periode med Barcelona-spill. I denne kampen derimot svarte Real Madrid med samme medisin og vant ballen tilbake kun 20 sekunder senere. Dette skjedde flere ganger i løpet av begge kampene og grunnen til dette, er den samme grunnen til at alle, selv om Real Madrid tapte finalen, konkluderte med at gapet mellom Spanias – og trolig verdens - to beste lag, var betydelig mindre etter kampene. Denne grunnen skal jeg gå nærmere inn på litt lenger nede i artikkelen, men først; litt om Barcelona.

Barcelona har en veldig tydelig og unik spillestil, som man gjerne kunne dedikert flere sider lange artikler til å analysere. Veldig kort og enkelt(noen vil hevde at det er overdrevent enkelt) fortalt handler det om å beholde ballen i laget så lenge som mulig, og vinne den tilbake så fort som mulig dersom man mister den. Pasninger spilles langs bakken og er gjerne korte og mange. Spillet flyttes gradvis oppover, og ballfører skal alltid – ved hjelp av bevegelsene til lagkameratene sine – ha flere muligheter å spille til. Her kommer det kjente trekantsystemet inn. Det er selvfølgelig ikke alltid at ballfører har to mann å spille til, men det er idealet de strever etter i hver situasjon, i hver kamp.

Barcelona har blitt ekstremt gode til å spille på denne måten, noe som har gitt dem enorm ære og ros verden over, for å ha den mest klare og dominerende filosofien i verden. En slik spillestil er derimot veldig enkel å forutse, ettersom de sjeldent spiller lange, høye baller, og heller velger én av de to-tre mulighetene nærmest tilgjengelige. Dersom de allikevel skulle velge å spille ballen høyt og langt, stiller de ikke like sterkt som de fleste andre lag i luftdueller, med tanke på hvor lav gjennomsnittshøyden i angrepet deres er. Men det kan vel ikke være så enkelt? Dersom Barcelona er så forutsigbare, hvordan har de dominert i så stor grad de siste årene? Jo, svaret er enkelt: Hver eneste spiller på laget er så teknisk god, at han ikke trenger å sentre. Dersom det andre laget markerer de nærmeste alternativene til ballfører og hindrer han i å sentre, kan han lett ta en vending, drible, eller finne på noe annet kreativt for å komme fremover i banen eller finne rom til en annen pasning. Det er denne delen av Barcelonas spill som har løst problemet med forutsigbarhet, og som har gjort det vanskelig for lag å finne en perfekt, taktisk tilnærming til en kamp mot Barcelona.

Dersom det derimot finnes en mann som kan finne en slik perfekt tilnærming; er det Mourinho. Og Mourinho fikk fem kamper på én sesong, til å gjøre akkurat dette. Han fikk 4 kamper i løpet av 20 dager til å finne den perfekte tilnærmingen. Og han fant den. En slik taktikk vil selvfølgelig inneholde flere kompliserte faser, hvorav mange av disse bygger på prinsipper Mourinho allerede har implementert i alle sine lag. Man kan ikke finne opp kruttet hver gang man møter Barcelona, noe Champions League kampene i fjor beviste. I stedet må man bygge på allerede eksisterende styrker i laget, og den største styrken Real Madrid har, er kontringer. Jeg skal derfor kun se litt nærmere på de to fasene som er viktige for akkurat dette.

Gjenvinning av ball
Forsvarerne til Barcelona er teknisk gode, men ikke i nærheten av på samme nivå som resten av laget deres. I Supercupen utnyttet Real Madrid nettopp dette. Ved å presse ballfører høyt i banen, samtidig som at de dekket alle pasningsalternativer tvang Mourinhos menn forsvaret til Barcelona å spille høye baller opp på banen. Kampen om disse ballene ble ofte løst gjennom luftdueller mellom Pepe, Ramos og angrepet til Barcelona – det sier seg nesten selv hvem som vant mesteparten av disse duellene. Dersom ballen befant seg på midtbanen presset Real Madrid nesten alltid med to menn på ballfører. Dette løste problemet med de enorme tekniske ferdighetene midtbanen til Barcelona innehar. En nøkkel ved dette systemet er at når Real Madrid forsvarte, spilte Özil og Di Maria som enten første – eller andreforsvarer i duellene med ballfører, avhengig av posisjonene sine. Et eksempel på dette så vi ved det første målet i den første kampen. Iniesta fikk ballen på midtbanen og startet et løp oppover banen. Han ble jaget av Pepe fra siden og Khedira bakfra. Ramos dekket da rommet Iniesta løp mot, noe som tvang han til å spille ballen ut på kanten til Villa. Ramos støtet, Di Maria jobbet hjem som andreforsvarer, Khedira dekket Iniesta, Alonso dekket det andre pasningsalternativet i Messi, mens Pepe jobbet hjem og sikret. David Villa hadde ingen andre alternativer enn å løpe tilbake der han kom fra, og i løpet av få sekunder mistet han ballen til Ramos. Bildene under viser eksempler på effektivt høyt press og effektiv gjennvinning av ball.

Raske, umiddelbare og direkte kontringer
Det første målet til Real Madrid på Santiago Bernabeu er også et perfekt eksempel på hvordan de kombinerte gjenvinningstaktikken med kontringsstyrken sin. Etter at Ramos fikk ballen tok det 1.7 sekunder for ballen å gå fra Ramos til Di Maria og så til Benzema. Selv før pasningen fra Di Maria ble spilt hadde allerede Özil startet et løp innover i banen. Benzema lurte Abidal, sentret til Özil og 1-0 var et faktum. I sterk motsetning til Barcelonas spillestil, spilte Real Madrid lange og direkte pasninger. Jo fortere ballen kommer frem til motstanders mål, og jo færre touch dette skjer på, desto bedre er angrepet etter Mourinhos standard. Det vi også så i begge kampene, og samtlige kamper denne sesongen, er presisjonen i kontringsfasen. Real Madrid har blitt utrolig dyktige til å sende mange spillere fremover i kontringer, og gjøre de riktige valgene når det kommer til å løpe med ball, eller å sentre. I en kamp mellom verdens to beste lag er det ingen rom for feil, og enhver overgang må utnyttes til det fulle. Det er derfor uhyre viktig at man ikke løper det halve sekundet for lenge med ball, eller at man ikke sentrer for tidlig og ikke tillater spilleren på løp å posisjonere seg riktig. Mourinhos menn fant denne balansen under pre-season, da de fikk muligheten til å terpe det mot svakere motstand, og de viste allerede i den første finalen av Supercupen at de er verdens beste kontringslag.

Dessverre for Real Madrid derimot, var Barcelona på dette tidspunktet(kan hende de fremdeles er det), verdens mest effektive lag. David Villa fikk en halvsjanse i venstre hjørne av straffeboksen til Real Madrid, og klarte med et fantastisk langskudd å utligne til 1-1. Litt senere klarte Messi, som hadde vært usynlig til da, å score 2-1 målet – og plutselig ledet Barcelona en kamp der Real Madrid klart hadde vært best.

Konklusjonen etter å - veldig enkelt - ha analysert Supercopa-kampene, må derfor være:
- Nøkkelen til å hindre at man blir overveldet av possesion-spillet til Barcelona er høyt press, to mann på ballfører ved midtbanen, kanter som jobber hjem, og tette markeringer.
- Nøkkelen til å score mot Barcelona er raske kontringer med mange i angrep, høy presisjon, få touch, stor bredde, og motsatte kanter som skjærer inn i banen.
- Nøkkelen til å hindre at Barcelona scorer er å ha 110% fokus hele kampen gjennom, spesielt i forsvar, ettersom angriperne til Barcelona rett og slett er for effektive til at man kan gi dem så mye som en halv sjanse i løpet av en kamp.

Skjermbilde 2018 10 09 kl. 22.35.07