En kamp mellom to motpoler?

Alle lukter vondt i blandt, men noen er flinkere å dekke lukten med roser. Barcelona sin historie er en suksesshistorie uten like, både på banen og i avisene. Harald Natvik tar en reise inn i stereotyper og klubben som skal være "mer enn en klubb".

Hvorfor bruker vi stereotyper? Grunnene er mange, men det er generelt for å gjøre kompliserte forhold mindre kompliserte. Vi gjør det for å gjøre det ukjente og usikre mer kjent og sikkert. Kanskje er det derfor jeg her gir dere en stereotype av hvordan man stereotyper. Det finnes mange grunner til at vi stereotyper personer, tanker og også fotballklubber. Nettopp derfor ønsker jeg å begynne med denne avklareringen. Bildet av Real Madrid og Barcelona har blitt, eller har kanskje alltid vært, et motstandsforhold preget av forenklede stereotyper. Sannheten er kanskje at klubbene er mer like enn ulike, og at begge klubbene lukter like vondt. Så hvorfor har klubbene blitt satt opp mot hverandre som to motpoler? Kan det ha noe med at den ene klubben bruker mye tid på å kjøpe inn roser for å skjule sin illeluktende lukt, mens den andre klubben ikke har noe ønske om å skjule hva eller hvem den er?

Påstanden er ikke at Real Madrid og Barcelona er like, men at de heller ikke er to ytterpoler slik mange i media fremstiller de to klubbene. Klubbene er mer like enn ulike, men blir fremstilt som motpoler i media grunnet en manglende nyansering og et syn basert på forenklede stereotyper.

Denne artikkelen ble med ett kanskje mer aktuelt da det i går kveld ble klart at man får en Copa del Rey finale mellom de to spanske gigantene for første gang på 21 år. Det ble enda mer aktuelt da det slo oss alle at vi får to clásico i løpet av en periode på fire dager, mellom 16 - 20.april. Midt i påskeuken. De fleste rundt om i verden vil kanskje fokusere på påskeharer og jesus sin oppstandelse. Madridistas og cules kommer ikke til å bry seg mindre om påskeharen og jesus denne påsken. I løpet av få dager skal seriegullet avgjøres og Copa del Rey pokalen deles ut. Allerede nå kan man slå fast at oppbyggingen til disse dagene vil være enorm, både nasjonalt her i Norge, i Spania og internasjonalt. Igjen vil motsetningsforholdene trekkes frem mellom de to klubbene, og igjen vil man ha et behov eller ønske for å bruke stereotyper for å skape et skille mellom klubbene. Man ønsker å putte de to i hver sin boks, slik at det blir enklere å vite hvem de er og hva man skal støtte. Vi har sett det før, og vil se det igjen.

Men er virkelig disse to gigantene så ulike som man får inntrykk av i media? Min påstand er likhetene er sterkere enn motsetningene. Barcelona er ikke noe mer "Més que un club" enn klubber flest, men de har lykkes der mange andre har mislykkes: de blir oppfattet som noe mer enn en klubb. I media hylles Barcelona for nært sagt alt de gjør, og mye av det er selvsagt også prisverdig. Det er selvsagt prisverdig at klubben har utviklet sin egen fotballstil, holder seg til denne og det hjelper også at den er attraktiv i de fleste sine øyne. Men er det unikt? Nei. Andre klubber eller landslag har gjort det samme, og det er vel neppe heller et poeng som skal kunne skape et slikt gap mellom Barcelona og andre klubber uansett.

Hva så med det velkjente mottoet "Vi kjøper ikke suksess". Real Madrid har brukt store summer det siste tiåret, akkurat som andre storklubber i Europa. Barcelona har ikke brukt like mye og har vært dyktige i flere år nå ved å få opp egne talenter til sitt a-lag. Dette har ikke bare vært en sportslig suksess, men også en økonomisk suksess. Barcelona er inne i sin gyldne generasjon nå hvor hele syv spillere i den vanlige ellever er fra sin egen ungdomsavdeling, og La Masia akademiet dominerer hos EM og VM vinneren til Spania. Men man glemmer vel likevel fort hva som skjedde for noen år tilbake da nederlandske tullipaner var like interessante for Barcelona som deres egne talenter.

Gjennom perioden 2000 - 2003 kjøpte Real Madrid fire fotballspillere og lot resten av a-troppen bygge seg opp rundt egne spillere fra vår cantera. Inn kom Figo, Zidane, Ronaldo og Beckham. De kostet store summer, men det var også de eneste spillerne klubben kjøpte inn på fire sesonger. Man lot spillere som Miñambres, Pavón, Mejías, Raul Bravo, Portillo og flere dertil få prøve seg og de ble alle en del av a-laget i noen sesonger. Real Madrid lot talenter gang på gang få muligheten på a-laget. Gjennom denne perioden gjorde Barcelona det motsatte, men de siste årene har situasjonen snudd. Nå er det Barcelona som får opp talenter, satser på dem og lykkes. Stereotypen som preger mediabildet er at mens andre kjøper seg til suksess, eller i de fleste tilfeller: prøver å kjøpe seg til suksess, har Barcelona gått den andre veien. De skal ha ros for det, men mest fordi det er en sportslig suksess og en økonomisk smart løsning. Ikke fordi det er moralsk bedre å hente opp egne talenter fra sin cantera fremfor å hente dem fra andre klubber.

Barcelona har derimot selv brukt store penger på å skape sitt lag de siste årene. David Villa, Eric Abidal, Dani Alves og til og med Gerard Piqué har alle blitt hentet inn. Dette er spillerne som dominerer i dagens førsteellever i Barcelona, men går man noen flere år tilbake, ser man jo at innflytelsen fra innkjøpte stjerner dominerte i enda større grad. Ronaldinho, Deco og Eto'o for få år siden f.eks, eller for den saks skyld Rivaldo, Luís Figo, Overmars og Kluivert. Man kan selvsagt også nevne spillere som Yaya Touré, Thierry Henry, Milito, Cáceres, Keirrison, Henrique, Afellay og mange flere. Noen har lykkes og vært med å skape Barcelona sin suksess, mens andre mislykkes - akkurat som i andre klubber, inkludert Real Madrid. Barcelona bruker også store penger for å styrke sin tropp. Zlatan ble verdens dyreste spiss da han kom fra Milano, og Dani Alves er verdens dyreste back. Også Barcelona tyr til utlandet for å fylle opp troppen i stedet for å hente opp lokale talenter. Mascherano ble hentet inn for mange millioner euro i stedet for å gi plassen til Oriol Romeu som overbeviser på u-nivå for Spania. Adriano ble hentet inn i stedet for at backtalentet Montoya ble tatt opp. Klubben ligger langflate etter Cesc i stedet for å fokusere på Thiago Alcantara. Man hentet også inn en ukrainsk stopperkjempe for €25mil, og solgte han for €15mil året etterpå. De hadde Marc Batra på sitt b-lag.

Da Real Madrid hentet inn Emanuell Adebayor på lån i januar 2011 ble man kritisert for å hente inn utlandske stjerner i stedet for å satse på egne spillere. Da Barcelona hentet inn Maxi López eller Henrik Larsson midt i sesongen, var det ingen som snakket om det. Real Madrid hadde januar 2011 én spiss i 25 manns troppen på a-laget, men selv da ble man møtt med motforestillinger. Selvsagt kunne Mourinho ha flyttet opp det 18 år gamle talentet Alvaro Morata til a-laget, men det er spesielt hvordan enkelte krever noe fra andre som de selv ikke ville ha etterfulgt.

Ikke alle deres toppspillere har blitt dyrket ut av en lokal grønnsakshage på La Masia. Akkurat som Madrid har Barcelona brukt store penger for å bygge sin suksess, men de har vært dyktigere til å finne balansen og har lykkes i større grad. Når man også de siste årene har fått enda flere lokale innslag i laget, mens Real Madrid har fått ferre, har også gapet blitt større og forskjellen mer merkbart. Både Real Madrid og Barcelona kjøper inn storspillere for store summer. Real Madrid kjøper flere og betaler enda mer, men Barcelona er en av klubbene i Europa som har brukt mest penger det forrige tiåret.

Forskjellen ligger muligens i at Real Madrid betaler €65mil for Kaká og €94mil uten å unnskylde seg eller snakke om andre. Joan Laporta uttalte sommeren 2009, ett døgn etter Kaká ble klar for Madrid, følgende: "Vi ville aldri ha betalt en slik sum for en spiller. Real Madrid ødelegger markedet". Ikke så veldig mye senere ble Zlatan klar for Barcelona i en overgang som har blitt vurdert til å være verdt en lignende sum. Eto'o og €40mil gikk andre veien. Dette et godt eksempel på hvordan den tidligere ledelsen i Barcelona alltid hadde et behov for å fremstå som moralens forsvarere, men i realiteten gjorde det samme.

En annen vanlig stereotype har jo vært at man spiller i Real Madrid for pengene, mens man gjør det av kjærlighet i Barcelona. Det er kommersielle interesser som dominerer i kjølige Madrid, mens lidenskap og ekte kjærlighet finner man ved middelhavet i Cataluña. Barcelona har voldsomme lønnsutgifter, akkurat som Real Madrid. Noen av verdens best lønnende spillere finner man på Camp Nou, og man finner også noen på Bernabéu. Det er ingenting spesielt med Barcelona i hvordan det mest elementære fungerer i en klubb - eller en bedrift. Spillerne får betalt, og de får betalt rikelig. Hvor den katalanske ånd skal fungere som den 12.mann, er det vel heller budsjetter på €400mil, Asia turer og draktsalg som driver klubben videre. Akkurat som i Madrid, i Manchester eller i London.

Sannheten er at Barcelona er en bedrift, akkurat som Real Madrid, men de har lykkes hvor deres evige rival har mislykkes de siste årene. Da Real Madrid tok opp et lån på nærmere €100mil for å del-finansiere kjøpefesten sommeren 2009, snakket man i media om pengedoping. Ikke var det penger fra private eiere, skutt inn i årene til en klubb, men lån tatt opp med sikkerhet i klubbens enorme verdier. Da Barcelona tok opp et lån i samme størrelsesorden sommeren 2010, var det ingen som snakket om pengedoping. Inn kom David Villa.

I løpet av få måneder har fokuset blitt rettet mot Barcelona sin økonomi. Sandro Rosell sine ønsker om å svartmale Joan Laporta har spilt sin rolle, men han satte fokus på et område hvor politikeren og den katalanske nasjonalisten Laporta ønsket å unngå. Barcelona er en bedrift, og det var dårlig business for denne klubben å ha Unicef på drakten, gå glipp av store pengesummer fra Bwin.com & co og til og med betale for å støtte Unicef. Eller var det egentlig det?

Unicef avtalen går vel fort inn i historiebøkene som den mest geniale avtalen en fotballklubb har gjennomført. Det har vært sagt mye positivt om denne avtalen. Det skulle bare mangle, og media har siden ikke hatt noe problem med å skille mellom Barcelona / Unicef og Real Madrid / markedskrefter. Barcelona tenker også penger, men gjennom Unicef avtalen fikk man et markedsføringsprodukt få hadde sett lignende til. Man klarte med bravur å markedsføre seg som "més que un club", og man kan jo bare spekulere i hvor mye en slik avtale og positiv pressedekning er verdt i euro. Enorme summer vil jeg tro.

Men dette bildet begynte å sprekke for få måneder siden da Sandro Rosell gjennomførte en avtale med Qatar Foundation. En tilsynelatende ny veldedig oranisasjon med base i Qatar. Men til forskjell for Unicef avtalen skulle ikke Barcelona i tillegg donere penger til denne organisasjonen, men heller få fylt bankkontoen sin med hundrevis av millioner av euro. Få trodde vel den nye propagandaen fra Cataluña da ledelsen forsvarte avtalen med at det var en veldedig organisasjon, og at man også burde få lov til å spille med to hovedsponsorer, mens andre klubber bare har lov å spille med én. Men skal man tolke signalene fra regelmakerne, vil faktisk Barcelona få lov til å spille med både Unicef og Qatar på drakten. Den ene sponsoren gir dem ubegrenset PR, mens den andre vil gi dem enda større økonimiske muskler. Sannheten er at denne organisasjonen, Qatar Foundation, ble opprettet av sjeiken av Qatar, hans kone sitter i styret og pengene blir utbetalt av en stor PR organisasjon for sportsutviklingen i Qatar. De fleste har allerede konkludert med at Barcelona stiller med Qatar Foundation på drakten i stedet for Qatar WC 2022 for å bevare sitt image. Det må her sies at jeg, lik alle andre, verdsetter Unicef sitt arbeid og Qatar Foundation ser også ut til å drive mye positivt sosialt arbeid.

Kort fortalt: Barcelona skal promotere Qatar som sportsnasjon, og da spesielt med tanke mot VM 2022 i den lille nasjonen. En nasjon med en ledelse som havner langt nede på Amnesty sin liste over nasjoner som fokuserer på ubetydelige ting som menneskerettigheter. Det er liten tvil om at denne avtalen har gjort det mer gjennomsiktig akkurat hvor mye bedrift Barcelona egentlig er og hvor vondt det noen ganger lukter, selv om de har prøvd å dekke det med roser over lengre tid. Noen ganger lukter også Barcelona, akkurat som alle andre. Det er ikke noe gale med det. De er som alle andre, på mange områder. Det som derimot gjør dem unike noen ganger, er en total mangel på vilje til å innrømme det. Skinnhellighet, selvkjærlighet og en tanke om seg selv som bedre enn andre lukter dårlig.

Hva så med tv-avtalen i Spania? Real Madrid skal jo være ypperstepresten for rene kommersielle interesser innenfor fotballen, mens Barcelona skal være en representant for rettferdighet, lidenskap for spillet og være noe mer enn en klubb og bedrift. Hvorfor er det da at både Real Madrid og Barcelona kjemper hardt for å beholde sine 50% av tv-inntektene, som gir de to store €150mil per sesong fra selskaper som MediaPro og Sogocable. Denne avtalen sikrer de to store enorme inntekter, og gjør også gapet større i den spanske ligaen. Et gap som har vist seg å være enormt de to siste sesongene. Barcelona er like lite interessert som Real Madrid å gjøre noe med det.

Sannheten er vel at Barcelona fremstår så vakre, så attraktive og så intelligente at det ikke er rart at denne stereotypen vinner frem. Media og fotballverden har verken et ønske eller et behov for å se dypere inn i øynene på Barcelona, akkurat som de heller ikke har noe ønske å se på Real Madrid og klubbens sosiale arbeid innenfor mange veldedigheter. Det er ingen som er interessert å vite om arbeidet Real Madrid Fundación gjør i Spania og rundt om i verden. Det er ingen som er interesserte i å høre om at 20 000 barn fra fattige områder får sin utdanning gjennom fotballskoler i regi av Real Madrid. Det vil skape forvirring, og man ønsker ikke dette. Det er enklere å plassere de to gigantene i hver sin boks, fylle den med noen få stereotypiske egenskaper og stille dem opp mot hverandre. Nok en gang i april vil dette bildet dominere media, til tross for at rammen rundt "mes que un club" kanskje har sprukket noe etter Sandro Rosell sin avtale med Qatar.

Barcelona er kanskje unike. De er unike i hvordan de har gått en annen vei gjennom fotballens store kommersielle periode. Joan Laporta lærte nok en del av Real Madrid og Florentino Perez. Perez gikk direkte til inntektens kilde og ingen skjulte noen gang av klubben var en bedrift hvor målet var å skape høye budsjetter, som igjen skulle sikre klubbens fremgang og suksess på banen. Barcelona har nådd samme mål, men gjennom en annen metode. De fortjener mye skryt, både for suksessen på og av banen. Men de er ikke så ulike Real Madrid som de gjerne ønsker å fremstå.

Artikkelen er ikke realmadrid.no sine meninger, men de av skribenten

Skjermbilde 2018 10 09 kl. 22.35.07