Grinebiteren José María García

Olaf kommenterer: -Enkelte ganger kan man falle for fristelsen av å lese den katalanske sportsavisen SPORT. Det blir lenge til neste gang.

Da jeg i dag morges navigerte gjennom de digitale sportsavisene kom jeg over en tirade signert den tidligere journalisten José María García, som var gjest hos radiostasjonen RAC-1. Navnet hørtes kjent ut, og flosklene likeså, men jeg greide ikke å plassere dem.

I ettermiddag rotet jeg rundt i bokhandelen og kom over følgende paragraf (fra Et lidenskapelig forsvar av det spanske sprog av Álex Grijelmo):

“Til og med de som dominerer språket på en effektiv måte blir stemplet som snobbete viktigperer. En kjent sportskommentator, José María García, hvis syntaktiske kløneri kun toppes av fornærmelsene han slenger ut på eteren, har gjentatte ganger forsøkt å svartmale en av de få personene i fotballverdenen som uttaler seg med eleganse og spontanitet, nemlig Jorge Valdano. Han kaller ham stadig vekk for rapsode.”

Dette sitatet er fra 1998, men også i dag ble Valdano stemplet som rapsode.

(En rapsode var i antikkens Hellas en person som fremførte episke heltedikt. Ordet er en avledning av et verb som vi kan fornorske til “å rapsodere”: rhaptein, ‘å sy sammen’, og ode. Bemerkningen er en indirekte beskyldning som går på at Valdano, i følge García, “syr sammen” sine egne kommentarer fra andre og mer veltalende personer).

Nå ble plutselig alt klart. José María García er en svoren antimadridista som var berømt for sine lange tirader mot hovedstadsklubben, med et eget radioprogram kalt Supergarcía. Det skal i den sammenheng skytes inn at hvis det er noe spanjolene elsker mer enn alt på jord (selv mer enn spekeskinke og rødvin) så er det kunsten å si plattheter på en grisete og vulgær måte. Derfor var José María en spansk supermann: Supergarcía.

Men selv supermann blir gammel, og García er intet unntak.

Skjønt, det handler ikke om fysisk alder: en av mine beste venner ble født samme år som Hitler invaderte Polen og virker ved anledninger yngre enn meg selv. En av førkrigstiden store spanske kritikere, Azorín, uttalte at “man er gammel og ung i henhold til hjertet og hodet. Larra vil være evig ung, og Balart evig gammel, med sine smålige kritikker.” Trolig ville han plassert García i samme bås som Balart.

Hva er det så García sier (bortsett fra kritikken av Valdano)?

“Florentino Pérez er Real Madrids kreft” og han vil forlate Real Madrid innen overskuelig fremtid, da “rottene er de første som forlater et synkende skip”.

Denne kommentaren fortjener ingen utdypende kommentar, men man kanskje konstatere tørt at “Real Madrids kreft” ikke er Florentino Pérez, men Real Madrid selv.

Iniesta ble i følge García tilbudt å spille for Real Madrids cantera, men da de ikke hadde hybler for sine unge spillere ble han tilbudt losji i calle Montera [Madrids svar på Skippergata]. “I Real Madrid har man ikke engang hybler for spillerne” konkluderer han.

Real Madrid hadde på den tiden García var aktiv riktignok ikke hybler for sine unge spillere, men man har hatt det siden sportsbyen i Valdebebas ble ferdig for flere år siden. At Real Madrid gav Iniesta et tilbud om å spille i hovedstaden er García ensom i å mene, og at man tilbød en tolvåring leilighet i Montera lyder heller ikke videre sannsynlig.

Avslutningsvis kritiserer García bruken av pengene man fikk for den gamle sportsbyen, som altså finansierte det nye anlegget på Valdebebas.

Intervjuet med superpensjonisten ville ikke ha opprørt meg hadde det ikke vært for at det representerer alt som er galt med dagens Spania: i takt med at pensjonsalderen heves forlenges ventetiden til de unge, og i stedet for å gi stafettpinnen videre velger man å høre på gamle grinebitere som ikke har noe å si, men som sier det med mala leche.

Kilde: sport.es

Skjermbilde 2018 10 09 kl. 22.35.07