Extra large  he14089 horizontalthumb
VINNERSKALLE; Zidane er en ekspert på å vinne, spesielt i Europa.

Merci Zizou!

Zinedine Zidane valgte i dag å gi seg som hovedtrener for Real Madrid etter å ha oppnådd stor suksess siden han ble ansatt januar 2016.

Da jeg våknet i dag var dagsplanen enkel og grei: lese til eksamen. En god lesedag ville bety at jeg kunne nyte kvelden med god samvittighet. Det var ingenting som indikerte på at dette ville bli en av de mest kompliserte dagene i min tid som Real Madrid-fan. Men som man så fort lærer, så er det sjeldent ting går etter planene. Det gjorde det i hvert fall ikke i dag. Da jeg satt meg på lesesalen begynte meldingene å tikke inn. Pérez og Zidane hadde kalt inn til pressekonferanse kl 13:00. Hvorfor det? Var det kanskje for å bekrefte kontraktsforlengelsen? Ja, selvfølgelig. Noen minutter senere leser gjennom meldingene på Twitter igjen, folk begynner å spekulerer i at Zidane skal si opp jobben. Særlig, tenker jeg. Zidane vant nettopp La Decimotercera, det er ingen grunn til å forlate klubben. Fansen elsker han, spillerne elsker han - kanskje viktigst av alt; Pérez elsker han.

Florentino Pérez

Zidane, du vet at jeg elsker deg mest av alle spillere og trenere jeg har hatt i klubben

Som vi alle lærte kort tid etter på, så tok jeg feil. De hadde kalt inn til pressekonferanse fordi Zidane skulle fortelle verden at han har sagt opp stillingen sin som hovedtrener i Real Madrid. Mannen som har vunnet flere Champions League-trofeer enn trente sesonger i klubben. Han som har vunnet like mange trofeer på 2.5 sesonger som de seks forrige trenerne vant, kombinert, på ni sesonger. Den viktigste figuren i klubbens moderne historie. Han som scoret tidenes mål i en Champions League-finale i Glasgow, forså satt på benken sammen med Carlo Ancelotti da klubben vant La Décima. Hvem kan glemme da Zidane skrek til spillerne på sidelinjen og ga instruksjoner, som ingen andre assistenttrenere før har gjort? Lidenskap. Det var det eneste jeg tenkte på. 

Ni trofeer på 2.5 sesonger

Zidane tok over klubben i januar 2016. Det var kun en liten sesong siden laget hadde vunnet La Décima, men det føltes ikke sånn. Klubben levde i en skygge av seg selv. Benítez fikk det ikke til, uansett hvor mye man skulle likt å se han oppnå suksess - det fungerte bare ikke. Zidane, som den hvite engelen han er, ble hentet opp fra Castilla for å konstruere balanse i en ellers kaotisk tid. Fansen var misfornøyde med at Ancelotti fikk sparken, kanskje enda mer misfornøyde med at det var Rafael Benítez som tok over. Pérez ga opp til slutt og valgte å sende Benítez ut av klubben - kun fem måneder etter ansettelsen. 

Ansettelsen av Zidane minner meg på mange måter om da Michael Corleone, spilt av Al Pacino, overtok rollen som nye gudfaren etter at faren hans Vito Corleone, spilt av den legendariske Marlon Brando, døde. Det var ingen som forventet at Michael Corleone skulle følge farens fotspor. Michael, som var en veteran, var ferdig med å gå i krigen. Zidane følte nok litt av det samme da han la opp i 2006. Det var ingen som forventet å se han tilbake på fotballbanen, i hvert fall ikke som trener. Zidane selv fortalte at han ikke hadde noen planer om å bli trener. Likevel beviste både Michael og Zidane at det ikke handler om hva man ønsker; men hva man er født til - hvilken skjebne som venter én.

Alle som kjenner til Real Madrid vet at kunnskap alene ikke er nok til å lede klubben og oppnå suksess. Det krever enn viss personlighet og karisma. Det krever sjarm. Toleranse og ro i kroppen når verden rundt deg faller sammen. Du trenger visse ferdigheter og egenskaper som ikke kan læres bort. De er medfødt. Pérez visste at Zidane var den rette mannen. Valget til presidenten ble kritisert. Hvordan kan en uerfaren trener lede verdens største klubb? For fansen var det kanskje bare komplisert. Vi ønsker å vinne trofeer, ikke lære opp amatører i hvordan man skal trene en fotballklubb. Men det var jo Zinedine Zidane. En av tidenes største spillere. Mannen som vant alt da han spilte for klubben. Han som ga oss så mye glede, han som var med å videre-definere klubbens verdier og historie. Han som var så elegant, så magisk, hver gang han spilte ball. Det var ikke vanskelig å glemme tid og rom da Zidane spilte fotball. Det er få som er som han. Få som forstår fotball på samme måte. Uansett hvordan det skulle gå, ville han fortsatt være Zidane. Han ville fortsatt være en tidenes største og viktigste. Ingenting kunne ødelegge det.

Uansett hvordan det skulle gå så ville man aldri glemme fotballspilleren Zinedine Zidane 

For alle som kjenner til arven hans fra tiden da han spilte, vet at han er en født vinner. Zidane har skapt historie over alt - på klubb- og landslagsnivå. Scoret i VM-finaler og Champions League-finaler. Driblet og spilt vekk de største spillerne. Utklasset Brasil på egenhånd i VM - ved to tilfeller. Danset seg gjennom Frankrike, til Italia, forså endte opp i Spania. Redefinert fotballen slik man kjente til den. Vært et idol for en haug med spillere i verdensklassen som i dag spiller på de høyeste nivåene i Europa. 

Nå er vi i mai 2018. Real Madrid har vunnet tre nye Champions League-trofeer, ett nytt La Liga trofé, to UEFA Super Cup trofeer, to FIFA Club World Cup-trofeer, og ett Supercopa de España-trofé - takket være Zinedine Zidane. Han som kun hadde "flaks". Han som ikke visste hva han drev med og kun klappet i hendene. Særlig, tenker jeg. Zidane er han som aldri har tapt en utslagsrunde i Champions League. Han som gjorde en gruppe spillere om til en familie. Han som viste at samhold og kjærlighet er det viktigste i en fotballklubb. Zidane samlet fansen og klubben på en måte ingen andre trenere tidligere har gjort. Vi spilte kanskje tidvis elendig fotball, men vi stod sammen. Vi vant sammen. Fansen, ledelsen og spillerne. Alle for Real Madrid. Zidane var vår leder, vår gudfar, vårt samlingspunkt. Zinedine Zidane, sønn av to immigranter fra Algerie - den viktigste personen i klubbens moderne historie. Måtte tiden fremover bringe han like mye lykke i livet som han brakte oss i sin tid her i klubben - både som spiller og trener. Vi kan kun bøye oss ned foran han og vise takknemlighet. Det er så mye mer å fortelle, men akkurat nå klarer jeg kun avslutte med dette:

Merci Zizou!

Skjermbilde 2018 10 09 kl. 22.35.07