Extra large skjermbilde
ROBERTO CARLOS: Naturkraften Roberto Carlos i kjent driv langs Bernabéus venstreflanke.

Legenden: Roberto Carlos

Trenerne de første årene så han aldri som en forsvarspiller, men med tiden skulle han revolusjonere moderne angrepsfotball.

Roberto Carlos da Silva Rocha født 10.april 1973 i den lille byen Garça. Byen ligger omtrent 40 mil inn i landet fra metropolen São Paulo. Her vokste han opp med sin mor Vera,  far Oscar og  søsteren Cristiane. Roberto Carlos er oppkalt etter sangeren med samme navn, musikeren Roberto Carlos har solgt over 140 millioner album og er ikke helt ukjent i Latin-Amerika. Familien var langt fra rik, og hans foreldre jobbet tunge dager i kaffe-industrien. På tross av trang økonomi. Har hans mor Vera fortalte i ettertid at de spiste godt i helgene, mens i ukedagene spiste de bare det som var nødvendig. En ung Roberto måtte allerede i tolvårs alderen starte å jobbe på en tekstil-fabrikk for å spe på familiens inntekt. Faren Oscar var også i sin tid en habil midtbanespiller, og det hendte sønnen fikk være med farens lag å spille kamp. 

Ut ifra bilder, så kan man tydelig se hvem Roberto har arvet den råe muskulaturen av. Moren Vera har bestandig vært hans største supporter og gitt han en kjærlighet bare en mor kan gi, faren Oscar har på sin side vært hans største kritikker og en viktig sparringspartner videre i utviklingen som fotballspiller. Det må understrekes at Roberto hadde ett veldig tett og godt bånd til sin far. Som brasilianske barn flest spilte han fotball ved hvert ett ledig øyeblikk. Hans skikkelige karrière startet først i den lille klubben União São João, hvor han spilte frem til han var 20 år. Han startet faktisk sin karrière som kantspiller og spiss, noe som forklarer en hel del av det som skulle skje i årene som kom. Flere av trenerne han hadde i sin ungdom oppfattet unge Roberto som alt for kortvokst til å være forsvarspiller. Han raget ikke mer enn 1.68 meter over bakken på sitt høyeste, dette skulle bli bemerkninger som trigget han til å bare bli bedre. Veien gikk videre til mer kjente Palmeiras i den brasilianske toppdivisjonen. Her ble det tre sesonger, 78 kamper og 8 mål. Debuten for det brasilianske landslaget fikk han allerede som 19 åring. I årene etter landslagsdebuten etablerte han seg som en del av kjernetroppen til Seleção. 

Tusen takk, Roy 

Etter å ha vært en del av Palmeiras-laget som vant to strake ligatitler og etableringen på landslaget våknet interessen fra Europa. Først og fremst var det den tradisjonsrike klubben Aston Villa fra Birmingham i England som meldte sin interesse. På oppløpssiden stod en italiensk gigant klare med sjekkheftet, Carlos endte dermed opp i Inter Milan i siste liten. Norgesvennen Roy Hodgson trente på dette tidspunktet den italienske storklubben. For oss nordmenn er Hodgson godt kjent for sin tid som trener for Viking FK og som en strømlinjeformet britisk trener-skikkelse. Det må sies at han er en karismatisk type på tross av sin pragmatiske tankegang, og vår tidligere landslagskaptein Brede Hangeland eier en hel notatbok med Hodgson-anekdoter. Da var vi blitt litt bedre kjent med Hodgson. Hodgson så ikke på Carlos som en forsvarspiller, mye på grunn av høyden og hans oppfatning av brasilianerens manglende defensive egenskaper. Carlos spilte i sitt korte opphold i Italia over hele banen. I backrekken fikk han riktignok aldri prøve seg, til slutt visste han selv ikke hvilken posisjon han spilte. Etter hvert så han seg lei på ustabiliteten, det gikk faktisk så langt at han tok en prat med Inters mektige president Massimo Moratti om hans uforutsigbare posisjon i laget. Carlos anså muligheten for landslagsspill som umulig om han måtte spille en posisjon han ikke fikk ut sitt beste i. Presidentens eneste løsning var å la han dra fra klubben. Han scoret hele 7 mål på litt over 30 kamper i den ene sesongen for Inter, dette som sentralmidtbane, ving og spiss. 

En manns søppel, en annen manns gull 

Interessant nok var det en annen pragmatisk trener-skikkelse som hadde lagt sin elsk på Carlos. Fabio Capello hadde personlig sett seg ut brasilianeren for å styrke Real Madrids backrekke. Han kunne forsikre sine spillere om at Inter ikke visste hva de holdt på med når de lot brasilianeren dra, og selv var han overbevisst om at han hadde sikret seg verdens beste venstreback. Brasilianeren forbløffet sine lagkamerater allerede på sine første treninger. I ettertid har han også fortalt om gleden ved å ankomme Real Madrid, og få muligheten til å spille sammen med blant andre Fernando Redondo, Clarence Seedorf og Fernando Hierro. Hierro som var en av lederskikkelsene i garderoben beskrev Carlos som en beskjeden type til å begynne med. Etter litt tid sammen med gruppen løsnet han fort opp og ble raskt en toneangivende skikkelse i garderoben. Han hadde en enorm treningsvilje. Som regel var han den første som kom, og den siste som dro. Hierro og Carlos ble med tiden gode venner. Det som fascinerte spanjolen mest med brasilianeren var hans manglende tilstedeværelse på styrkerommet, Hierro så aldri Carlos nært et treningapparat under sin tid i Real Madrid. Fysikken og muskulaturen var rett og slett en nådegave. Carlos etablerte seg raskt som fast inventar på venstrebacken. Capellos opphold ble av det korte slaget på grunn av hans intriger og uenigheter med daværende president Sanz. På tross av sin korte tid i trenerstolen greide han få på beina et slagkraftig mannskap som vant serien, og som på sikt skulle ta opp kampen om den sårt tiltrengte Champions Leauge-tittelen. 

Tidene i klubben var annerledes det man kjenner i dag. Presset og forventningene har bestandig vært skyhøye for Real Madrid, og siden 50-tallet har man vært selverklærte konger av Europa. Når kalenderen skriver midten av 90-tallet, så har ikke Real Madrid vunnet Europas gjeveste turnering på over 30 år. Spillerne og supporterne lenet seg på: ‘’Neste år vinner vi den’’. Trofeet var blitt en besettelse for alle i og rundt klubben. Stemningen kan gjerne sammenlignes med den tiden man jaget den etterlengtede tiende tittelen, men desperasjonen var nok enda større på 90-tallet. Den tidligere tyske målsniken Jupp Heynecks overtok roret etter Capello i 1997. Heynecks skulle klare det ingen trener på over tre tiår i klubben hadde evnet, nemlig en ny tittel i Champions League. En sen maikveld i Amsterdam i 1998 skulle det skje. Real Madrid var langt fra favoritter i kampen mot et knallsterkt Juventus-lag ledet an av Zinedine Zidane og Alessandro Del Piero. Predrag Mijatović scoret ikke mange mål i Real Madrid, til gjengjeld har han scoret et av historiens viktigste. Et knallhardt innlegg går i leggen til en Juventus-forsvarer, jugoslaven plukker returen drar elegant av keeperen og vipper ballen perfekt over hodet på en forsvarer. ‘’ la Séptima’’ var herved et faktum. Mannen bak det knallharde innlegget var nettopp Carlos. Dette var ikke siste gang han skulle være kreatøren bak udødelige øyeblikk sene maikvelder.  I hans første år i klubben ble han kjent med store skikkelser i vår klubbs lange historie, det tok litt tid før han ble skikkelig varm i trøyen. De første årene i Madrid bodde han faktisk sammen med et annet fysisk underverk. Nemlig Clarence Seedorf. Ifølge Carlos var dette et guttekollektiv av det særdeles rotete slaget og blant de mest illeluktende i Madrid. Med tiden skulle Madrid bli hans hjem og han skulle være en viktig bidragsyter for integreringen av nye spillere, spesielt de som kom fra hans hjemland. Det ble mål, målgivende og en hel del trofeer i årene som fulgte.

Seleção – samba, vennskap og verdensherredømme 

Carlos fikk som tidligere nevnt sin landslagsdebut allerede tilbake i 1992. Landslagskarrièren skulle bli av det innholdsrike slaget, og han ga seg ikke før i 2006. 14 år, 125 kamper og 11 mål med flagget på brystet for en kruttsterk brasiliansk-generasjon sier sitt. I sin tid i gult og blått spilte han sammen med storheter som Dunga, Ronaldo, Rivaldo, Ronaldinho, Bebeto, Romário, Kaká og listen fortsetter nærmest i det uendelige. Han var med som tapende finalist i sitt første VM tilbake i 1998, hvor Brasil ble slått ene og alene av Zidane. I 1997 ble det holdt en miniturnering i Frankrike som skulle være oppvarming til verdensmesterskapet som ble holdt i samme land året etter.  På Stade de Gerland i Lyon skulle Carlos bli udødeliggjort med et frispark verden hverken hadde sett før eller etter. De fleste har nok sett målet i ettertid. Carlos tar et langt tilløp og treffer ballen klokkerent med utsiden av vristen. Ballen ser lenge ut til å gå utenfor mål og rett i et reklameskilt, men ballen har slik en kraft at den endrer retning  drastisk og går rett i mål. Frankrikes keeper Fabian Barthez skjønte aldri hva som traff han, han ble stående helt i ro som et eneste stort spørsmålstegn. Det ble i ettertid sagt at Carlos kunne skru ballen rundt Eiffeltårnet.

Brasil har vært et land som har vært preget av korrupsjon, politisk uro og fattigdom. Dette har gitt fotballen en unik posisjon i landet, og det har stort sett vært en samlende faktor for hele folket. Det brasilianske folket er også av det sosiale og inkluderende slaget. Deres definisjon på vennskap er langt sterkere enn hva vi er kjent med her til lands, og de pleier som regel sine relasjoner i langt lengre tid. I Carlos tilfelle var det spesielt et vennskap som skulle bli sterkere enn noe annet. På landslaget traff han nemlig sin bestevenn i Ronaldo. De to skulle bli en duo som opplevde opp og nedturer på landslag og klubblag. Ronaldo har uttalt i ettertid at han har tilbrakt flere netter med Carlos enn med damer i sitt liv, noe som må sies å være imponerende Ronaldos status tatt i betraktning. Det hører til historien at de har vært romkamerater på klubblag og landslag gjennom en årrekke. Kvelden før det smertelige tapet i finalen mot Frankrike, skulle det skje en hendelse av det særdeles dramatiske slaget. 

Carlos lå på hotellrommet og så på formel 1, samtidig som han snakket med sin kamerat fra klubblaget i Christian Karembeu på telefonen. Carlos og Karembeu ønsket hverandre lykke til i forkant av morgendagens store begivenhet. Karembeu har fortalt i ettertid at Carlos ropte nervøst etter Ronaldo som var på badet, og plutselig måtte han legge på. Spissen Edmundo beretter videre om lyder fra Ronaldo og Carlos sitt hotellrom, hvor Carlos desperat roper etter hjelp. Edmundo løper så inn på hotellrommet for å finne en gråtende Carlos og en bevisstløs Ronaldo på badet. Legen blir tilkalt fortløpende. Carlos på sin side mener Ronaldo har fått et epileptisk-anfall, en diagnose legen tar til betraktning. Det ble og spekulert i om det kunne være et hjerteinfarkt. Flere teorier om hendelsesforløpet kvelden før finalen i 1998 verserer og ingenting er egentlig bekreftet. Ronaldo spilte finalen dagen etter som en skygge av seg selv og Brasil ble feid av banen. Mesterskapet fire år etter skulle Brasil endelig triumfere på toppen av verden igjen, her var både Carlos og Ronaldo toneangivende. Duoen var så toneangivende at de fikk henholdsvis første og andre plass i gullball-kåringen på høsten samme år. Venstrebacken Carlos ble altså kåret til verdens nest beste fotballspiller. Ronaldos hårsveis under mesterskapet var en av de store samtaleemnene under mesterskapet i Sør-Korea og Japan. Spekulasjonene var mange og overdramatiske. Den egentlige grunnen var Ronaldos sønn Ronald, som hadde kysset TV-bilder av Carlos under en landskamp og ropt: ’Pappa’’. Carlos vant Copa América, Confederations Cup og VM med sitt kjære Brasil, hans siste mesterskap med Seleção ble VM i Tyskland.Han er også den spilleren med nest flest kamper for Brasil, etter back-kollega Cafu. 

Den lille store mannen bak volleyen i Glasgow

I det vi var gått inn i et nytt millennium var Carlos allerede en vordende klubblegende. Han hadde sust uendelige kilometer opp og ned venstreflanken og forlengst passert hundre kamper for klubben. Revolusjonen med Florentino Pérez var inntruffet. Carlos var en av de som fikk æren av å være med videre. Sammen med Raúl, Guti og Hierro var han blant de heldige som fikk oppleve storhetstiden på 90-tallet og de første gullårene etter Galácticos-filosofiens inntog. På mange måter ble han en kontinuitet og tradisjonsbærer i årene som kom. Han fikk også gleden av å lage søt musikk med sin bestevenn Ronaldo på klubbnivå etter VM-gullet i 2002. Ronaldo var en av presidentens prestisjesigneringer. Det ble nye mål og titler i denne epoken frem til stjernegalleriet falt sammen på midten av 2000-tallet. Likevel er det en historie som stikker seg litt ut. En sen mai kveld i Glasgow. Santiago Solari slår det som kan se ut som en glimrende ball gjennom til Carlos som er på et av sine susende løp fremover på banen. Solaris gjennomspill får en uheldig sprett og situasjonen ser rimelig død ut. Med mann tett i kropp klarer likevel den lille store brasilianeren slå en pasning på halvvolley i en høy bue til Zidane som lurer utenfor 16 -meteren. Franskmannen kunne ikke truffet bedre, ballen gikk i krysset. Real Madrid vant finalen i Champions Leauge nok en gang. Målet var så vakkert at det skulle vært malt og hengt på utstilling på Louvre. Zidane og Carlos spøker ofte med Solari om hans elendige pasning som Carlos var nødt til å berge inn, slik at franskmannen kunne få den ferdigscoret. På tross av humoren, var det nok litt alvor i bemerkningen. Nivået på datidens Real Madrid var skyhøyt. Pasninger med slik vinkel og sprett skulle i utgangspunktet ikke applauderes og hylles.

Carlos ble etter hvert en av Real Madrids kapteiner etter Hierros avskjedigelse. Hans treningsvilje, humør og profesjonalitet var høyt aktet i Madrid, og han var på mange måter en spiller som definerte måten det skulle spilles på. Integreringen av nye spillere var og en jobb han med glede tok på seg. Spesielt Robinho og Marcelo som kom unge fra Brasil har skrytt veldig av mottakelsen de fikk av Carlos. Marcelo og hans familie fikk nummeret til Carlos allerede etter første trening, de fikk beskjed om å ringe han med en gang om det skulle være noe de trengte. De rakk aldri ringe, det tok ikke lange tiden før Carlos var på tråden. Det første året feiret Marcelo jul med Carlos sin familie i Madrid. For Marcelo var han en mentor, og de begge viste fra starten at Marcelo en dag skulle fylle hans sko. Etter noen år med Galácticos-kaos skulle han få være med å vinne serien en siste gang under Capello. Mannen som i sin tid håndplukket han til Real Madrid. Etter endt sesong dro han ut på eventyr i det fjerne Østen, med opphold iblant annet Tyrkia, Russland og India. De siste årene har han kommet hjem til Madrid. Hvor han har jobbet som ambassadør for klubben, samtidig som han har vært en del av Real Madrids TV-kanal 

Den kortvokste forsvareren som revolusjonerte backrollen 

På 80- og spesielt 90-tallet var Italiensk klubbfotball verdensledende. Italienernes suksess var i stor grad bygget på defensiv struktur og det å spille på resultat. Ri inn knappe ledelser var deres spesialitet. Rigide forsvar ble dermed særdeles viktig, noe som krevde disiplinerte forsvarsspillere. Tidligere hadde man selvsagt sett offensive backer, men dette hørte sjeldenhetene til og trenden ble aldri helt befestet. Selv i starten på min egen nokså lite meritterte fotballkarrière tidlig på 2000-tallet var ikke backer sett på som angrepsvåpen. Det var gjerne en posisjon de mindre talentfulle måtte spille i. Rundt om i klubbfotballen var de fleste backer lite offensive og de var aldri favorittspillerne til de som vokste opp. Carlos var en back med mentaliteten til en spiss, samtidig som han raget 1.68 meter over bakken. Dette gjorde at flere trenere tidlig i hans karrière unnlot å spille med han i forsvar, i deres øyne var han rett og slett ikke en forsvarspiller. Heldigvis klorte han seg fast og ga aldri opp. Som spiller var han kvikk, driblesterk og i besittelse av et skuddbein helt utenom det vanlige. Han var god i pasningspillet, hadde godt overblikk og en herlig aggressivitet i spillet sitt. En drivende rå naturkraft.  Selv om det tidvis kunne boble over med kraft og aggresjon. En karismatisk back som scoret de utroligste mål, slik som frisparket mot Frankrike. Tidlig på 90-tallet hadde han også en volley fra hjørneflagget mot Tenerife. En volley som antageligvis hadde langt høyere vanskelighetsgrad enn eksempelvis Marco Van Bastens berømte mål tilbake på slutten av 80-tallet På tross av det offensive spekteret var han en god førsteforsvarer og habil defensivt, selv om han i større grad ble brukt som angrepsvåpen enn en forsvarer. 

Etter hvert som årene gikk skjønte trenere betydningen av å bruke offensive backer. Spillere som Carlos ble et ekstra angrepsvåpen som var vanskelig å ta ut av kampene, ofte skapte han overtall på flankene og inne i boksen. Noe som ga Real Madrid en utrolig X-faktor i sitt spill gjennom et helt tiår. Sammen med sin landsmann Cafu var han en fanebærer for den offensive backen vi kjenner i dag. Når kalenderen skriver 2019 er det helt vanlig med backtyper som Carlos, du finner knapt et topplag uten gode offensive backer. Rollen har utviklet seg til å bli en av de mer krevende rollene på hele banen. Løpsstyrke, hurtighet, posisjoneringevne, taklingstyrke, teknikk og fysikk er på bare noen av egenskapene rollen krever. Dagens sofistikerte offensive fotball er også avhengig av å skape overtall og overlapp, dette evner man ikke uten gode offensive backer. Selv i det pragmatiske Hellas-laget fra EM i Portugal var en offensiv høyreback ved navn Giourkas Seitaridis en helt fundamental brikke for deres spill. Selv om det skulle ta enda et tiår etter EM i Portugal før rollen skulle bli alle manns eie.  Carlos er på mange måter forløperen til de gode backene man kjenner i dag gjennom eksempelvis Marcelo og Dani Alves. Tilbake til egen spede fotballkarrière hadde jeg en stor fascinasjon for brasilianeren og de gangene jeg var nødt å spille venstreback ble han min store inspirasjon, noe som hjalp uendelig på motivasjonen. Jeg var nok ikke den eneste. Uten gode forbilder stopper utviklingen og progresjonen. Carlos er og blir et symbol for offensiv propaganda fotball. En spiller som trosset hindrene og som oppnådde langt mer enn bare titler og en fantastisk karrière, arven etter Carlos vill leve godt i tiårene som kommer. Det er tross alt ikke mange backer som har blitt kåret til klodens nest beste fotballspiller, i alle fall ikke ved to anledninger. 

512 kamper og 67 mål for Real Madrid

125 kamper og 11 mål for Brasil 

Viktigste trofeer 

-Campeonato Brasileiro Série A: 1993,1994(2)

-La Liga: 1996/1997, 2000/2001, 2002/2003,2006/2007(4)

-Champions League: 1997/1998, 1999/2000, 2001/2002(3)

-VM for klubblag:1998, 2002(2)

-VM for landslag:2002

-Copa América: 1997, 1999 (2)

Viktigste individuelle utmerkelser

-2.plass Ballon d’Or: 2002

-2.plass FIFA: ''Årets spiller'':1997 

-FIFA 100 

-Brazilian Footbal Museum Hall of Fame 


Hva er ditt beste minne kraftpluggen Roberto Carlos?

Pmn6