Extra large jovic 3
ÅPENHJERTIG: Luka Jovic fortalte sin historie til The Players Tribune i en artikkel han kaller "Hola, Madrid".

Jovic legger alle kortene på bordet

Real Madrid sin nye angriper har skrevet et innlegg i The Players Tribune kalt Hola, Madrid.

Luka Jovic har vært et navn på mange sine lepper i fotballverden denne sesongen, da den unge serberen har levert både i Bundesliga og i Europaleague. Angriperen har vært utlånt til Eintracht Frankfurt de to siste sesongene fra Benfica, før den tyske klubben valgte å kjøpe han denne sommeren for syv millioner euro. Det var omsider ikke lang tid serberen var den tyske klubben sin eiendom, for allerede tidlig i juni ble det klart at Real Madrid og Eintracht Frankfurt hadde kommet til enighet om et videresalg til en verdi av 60 millioner euro. 

For mange kan Luka Jovic være et ukjent navn, spesielt dersom man ikke følger med på verken Bundesliga eller Europaleague. Dette har omsider angriperen gjort noe med, da han postet et innlegg hos The Player Tribune vedrørende seg selv, og hva han har opplevd i sitt liv. For de som ikke kjenner til The Player Tribune, så er det er sted hvor idrettsutøvere selv kan komme med innlegg, og ofte får frem sin side av historien, uten et mellomledd. Real Madrid sin nyervervelse har snakket om alt fra stedet han er fra, til søsteren sin sykdom, og ikke minst sin fotballkarriere. Han legger alle kortene på bordet, og forteller ting han ellers ikke snakker veldig ofte om i offentligheten. Jovic har selv  valgt å kalle artikkelen for "Hola, Madrid", slik at fansen kan bli kjent med han. 

Originalversjonen av innlegget kan du lese her!

Noen ganger tenker jeg at jeg var født med det. 
Alle mennesker har hvert sitt talent, og jeg tror at mitt talent er å score mål. 
Jeg vet ikke hvordan jeg endte opp med å bli angrepsspiller, men så langt tilbake jeg kan huske så har jeg alltid vært besatt av å score mål. Da jeg var liten så hadde jeg to VHS-filmer av samtlige mål fra hvert eneste verdensmesterskap frem til 2006, tror jeg. Jeg husker at Roger Milla fra Kamerun under VM i 1990, og selvfølgelig Ronaldo Nazario - den originale Ronaldo, var de som fascinerte meg. Jeg var helt besatt av hvordan han anvendte overstegsfinte mot målvaktene. Jeg husker at han gjorde det så hurtig, akkurat som et trylletriks, og jeg trente hvordan jeg skulle gjøre det i hagen min. Ronaldo spilte fotball med eleganse, og det så utrolig lett ut, nesten som han kun spilte 30% av det han kunne, og jeg syns det var utrolig. Hans spillestil og selvtillit er noe jeg har merket meg. 
Jeg tror at mine trenere må ha sett det instinktet i meg fordi de plasserte meg som angrepsspiller allerede helt i begynnelsen av min karriere. Min far skrev meg inn i et lag kalt FK Omladinac i Loznica, Serbia, og jeg husker at alt var blått. Gjerdet rundt gressmatta var blått, og det var et lite hotell rett ved siden av fotballbanen som var malt blått. Jeg var i ærefrykt. Om du kunne sett et bilde, så ville du ledd, fordi det var en veldig liten fotballbane, men det var mitt første møte med en ekte fotballbane. Enhver fotballspiller, de føler det på innsiden, selv da de var unge. 
Jeg trodde at samtlige fotballbane rundt omkring i verden var dekket i blått da jeg var liten. Det var kun etter at speiderne fra Røde Stjerne Beograd fikk øynene opp for meg at jeg innså at fotballverden inneholder mange flere farger. Jeg var åtte år den gang, og jeg hadde ingen anelse om alle stedene fotballen ville ta meg. 
Jeg vokste opp i sted kalt Batar. Jeg forventer ikke at du kjenner til det, slapp helt av. Det er et veldig lite sted, med kun 105 hus i hele bydelen, men for meg så er det spesielt. Jeg husker en gang en mann fra Batar som sa at "min by er vakrere enn Paris", og det er slik jeg ser på byen også. Nesten samtlige som bor der jobber innenfor jordbruk, og om du spør de om hva de tror på, så vil de svare to ting: hardt arbeid og drømme stort. Alle i Batar gjør deres absolutt beste for å spare opp penger slik at de kan sende deres barn på videregående skole eller slik at de kan flytte til en større by i sammenheng med jobb. 
Slik var det også for meg. Mine foreldre jobbet hardt for å hjelpe meg med å finne en retning i livet. Da jeg vokste opp så eide faren min et supermarked, men om han hadde et dårlig år så fikk han hjelp i form av et lån slik at han kunne ta meg til trening hver dag. Min onkel jobbet i Russland, men om han hørte at vi hadde problemer økonomisk så kjøpte han fotballsko og joggesko, og han sendte penger til min far når han hadde behov for det. Serbiske familier er spesielle på den måten, tror jeg. Vi er veldig, veldig nære. Det måtte vi være. 
Jeg snakker ikke om dette veldig ofte, men da jeg var ni eller ti år gammel, så ble min eldre søster veldig syk. Dette var øyeblikket som virkelig satte merke i våre liv. Legene fant ut at hun hadde leukemi (blodkreft), og hun var inn og ut av sykehuset i lang tid. Min mor var nødt til å slutte på supermarkedet for å ta seg av min søster. I et helt år så var familien splittet. Jeg bodde med min far, og min farfar, hvor jeg gikk til og fra treninger med Røde Stjerne Beograd, mens min søster bodde med min mor. 
Det var en veldig vanskelig tid. Noe av det jeg husker best er følelsen jeg hadde på vei fra Beograd til Batar etter en kamp. En dag som min far kjørte meg hjem fra trening så stoppet han opp, og han plukket opp min onkel og min kusine. Jeg forstod ikke helt hva som skjedde i begynnelsen, men så innså jeg at vi skulle holde en stor fest. Vi reiste hjem, og jeg husker at min søster hadde en papirhatt på hodet, akkurat som om det var hennes bursdag. De fortalte oss at hun var kurert, og det var en helt fantastisk følelse å vite at alt kom til å gå bra med hun, for vi hadde vært veldig redde i lang tid. 
Da min søster vant overvant sin sykdom, så gav det meg motivasjon til å lykkes. Jeg ønsket å være en vinner, akkurat som hun. Min drøm var som enhver gutt fra Batar - å spille for Røde Stjerne Beograd, og samtidig score mot Partizan i "Det Evige Derby". For folk utenfor Serbia så er det mulig at du ikke forstår. Røde Stjerne er annerledes på en måte jeg ikke helt klarer å beskrive. Kanskje kjenner du til vår klubb grunnet vår tunnel? Når folk kommer for å spille for Røde Stjerne så sier de at den ser hjemsøkt ut. Det er grafitti på veggene, og den er veldig mørk. Jeg regner med at noen spillere syns dette er skummelt, men for meg så var dette helt normalt. Jeg brukte å gå ned til tunnelen da jeg var åtte-ni år gammel, da de lot unge spillere være maskoter. Når du hører atmosfæren på stadionet så er det nesten ikke til å tro. 
I Røde Stjerne så handler alt om å vinne. Om du ikke vinne, så er det katastrofe. Det er en historie fra noen få år tilbake da laget spilte dårlig, og hadde noen finansielle problemer. Noen av spillerne skrev et brev i avisen til fansen som sa noe som dette: "Okei, situasjonen er tøff akkurat nå. Klubben kan ikke en gang betale for flasker med shampoo til dusjen."
Neste dag så brøt noen supportere seg inn i bilene til spillerne, og de la igjen flasker med shampoo på setene deres. 
Skjønner du hva jeg mener? Dette er mer enn kun en fotballklubb, men når man vokser opp i omgivelser som dette så gir det deg selvtillit til å aldri være redd for noe. 
Da jeg var 16 år gammel så debuterte jeg for førstelaget mot FK Vojvodina, og her er en historie til dere... Jeg var på hotellet i Novi Sad kvelden før kampen, og du er nødt til å vite at da jeg spilte for ungdomslaget så var det ingen leggetid i forkant av en kamp. Jeg satt på hotellet med min rom-kamerat , og vi ble veldig sultne så vi gikk ut til supermarkedet for å få oss noe mat. Vi kom tilbake, og vi så trenerne våre sittende i baren, hvor de tok seg noen drinker. De så på oss som om de var i sjokk. Vi forstod ingenting.
Treneren sa: "Vet du hva klokka er?"
Vi så på klokka, og den var 23.30. 
Han ropte: "Dere skulle vært i seng innen klokken 23.00!"
Jeg hadde ingen anelse! Jeg var 16 år gammel! Han var forbannet den kvelden, men jeg kan fortelle deg at da jeg entret gressmatta dagen etter så var jeg full av selvtillit. For meg så er det å score mål et instinkt. Jeg tror det er mitt beste trekk som angriper. Uansett hva som skjer, om du ber meg om å sette ballen i mål så er jeg fullt fokusert på det. 
Jeg scoret mål den dagen. Jeg husker at jeg så på våre fans, bortefansen da de feiret, og det var den mest utrolige følelsen. Røde Stjerne er akkurat som et familiemedlem. Jeg hadde alltid drømt om å spille for Røde Stjerne, og selv når jeg hadde mulighet til å bli solgt til større klubber, så ønsket jeg ikke å forlate klubben. Faktisk, og dette er sant, da Benfica ønsket å hente meg i 2016, så sa jeg til min mor at jeg ikke ønsket å reise. Jeg husker fortsatt hennes ord, hun sa: "Kjære, vi vet at du elsker Røde Stjerne mer enn oss, men du er nødt til å sette deg selv først." 
Jeg tror det sier alt om Røde Stjerne. Min mor bekymrer seg for at jeg foretrekker klubben fremfor henne. 
Til slutt så bestemte jeg meg for å reise til Benfica for å ta et steg videre i min karriere, men jeg tror at alt skjedde for tidlig. Min familie betyr alt for meg, og jeg var virkelig ikke klar for å forlate de. Når man er 18 år gammel, og flytter over 3000km til et sted hvor du ikke snakker språket, så handler det ikke kun om fotball lenger. Livet ditt er ikke enkelt. Da jeg først ankom Lisboa, så tenkte jeg på hjemstedet mitt, og jeg begynte å gråte helt ut av det blå. Det var en virkelig dårlig periode i min karriere fordi jeg følte meg så ensom. Heldigvis så endret alt seg da jeg ble lånt ut til Eintracht Frankfurt. 
Jeg vil alltid elske og sette pris på Eintracht, fordi dette er ikke en klubb som bryr seg om penger eller dyre spillere. I stedet så handler det om kjemi, og en fantastisk følelse av samhold med supporterne. Jeg begynte virkelig å nyte fotball igjen da jeg flyttet dit. Da vi vant den tyske cupen i 2018, så var hele atmosfæren på stadionet og i byen elektrisk. Det føltes på mange måter som Røde Stjerne, og jeg fikk mange venner i Frankfurt som jeg kommer til å ha for resten av livet. 
Det eneste jeg angrer på er semifinalen i Europa League mot Chelsea. Det er mest sannsynlig en av de eneste gangene i min karriere hvor jeg har grått tårer av tristhet, og de kom ikke rett etter vi tapte straffesparkkonkurransen. De kom da vi gikk av gressmatta, og jeg så Eintracht-supporterne på første rad synge klubbens sang med tårer i deres øyne selv om vi hadde tapt. Det var en ny erfaring for meg å spille for fans som støtter deg selv når du taper. Dette er sjeldent i fotballverden, og jeg er trist for at jeg forlater Frankfurt, for den klubben endret karrieren min. 
På grunn av at jeg flyttet til Tyskland, og fordi jeg spilte på et høyt nivå igjen så fikk jeg sjansen til å spille for landslaget mitt i verdensmesterskapet i 2018, hvilket er en følelse man ikke kan forklare med ord. Jeg husker at før vi spilte mot Brasil, så varmet jeg opp sammen med Marko Grujić fra Herta Berlin, og vi følte bokstavelig talt som om vi kom til å eksplodere ute på stadionet. Da vi gikk tilbake til omkledningsrommet så var vi gjennomsvette. Gjennom hele kampen så føler du ingenting. Du er helt nummen. Etter kampen kan du derimot se det store bildet - hva du har gjort, og alt du har oppnådd. For meg, en liten gutt som vokste opp i en småby i Serbia som alltid så på videoer av Ronaldo, så var det utrolig stort å få det øyeblikket mot Brasil. 
Ting har skjedd veldig fort for meg. For noen få år siden så drømte jeg kun om å spille for Røde Stjerne. Det å spille i en semifinale i Europaleague, å spille i et verdensmesterskap, og nå flytte til Real Madrid, det er utrolig. Men jeg tror det viktigste for en angriper er selvtillit. Jeg har aldri tvilt på mine evner. Jeg føler at jeg har en kvalitet som jeg er født med, og jeg kommer aldri til å tvile på den. 
Det som er morsomt er at sist jeg spilte for landslaget, så sa en av mine lagkamerater, Stefan Mitrović, noe som dette: Mann, tingene jeg kunne utrettet om jeg hadde din selvtillit."
For meg så er det bare naturlig. Hvordan kan du være en angriper uten selvtillit? For i denne posisjonen så er ikke begynnelsen den viktigste delen, men avslutningen.   
Det samme gjelder for meg. I begynnelsen så ble jeg født i en liten by i Serbia med 105 hus, en plass du mest sannsynlig aldri noensinne har hørt om før. Hvor fortsetter historien? Hva kommer jeg til å oppnå? Hva er enden på historien? Jeg vet ikke, men jeg har veldig store drømmer. 
Jeg er veldig spent over å ha signert for Real Madrid, og igjen så ønsker jeg å takke klubben, og supporterne til Eintracht Frankfurt som fikk meg til å føle meg velkommen og hjemme de siste to årene.
Danke. 

Hvordan tror du fortsettelsen på historien til Jovic blir? 

Pmn6