Extra large skjermbildefp
FLORENTINO PÉREZ: Som vanlig et smil på lur. Kanskje har han nok en gang funnet en ny suksessoppskrift.

Den moderne fotballen: Oligarkenes nye lekeplass

Fersk kapital og nye eiere har de siste årene utfordret Real Madrids unike posisjon i fotballverdenen, nå konkurrerer man like mye mot nasjoner som fotballklubber.

Tidene har forandret seg. Med fotballens stadige økende popularitet og tilgjengelighet, så har pengene strømmet inn i sporten i langt høyere fart enn tidligere. I England finner man ikke en klubb uten et enestående prosjekt. Eiere, styre og administrasjon med alt for mye penger. Det er ikke bare på balløya det satses. Du finner prosjektene som perler på en snor både i Frankrike, Italia og Spania. Til og med i Kina. Bak prestisjeprosjektene finner man rike oligarker, prinser og andre høyt velstående investorer som vill frem i lyset. Mang en fotballklubb blir brukt som regelrette leketøy, men ofte er det skalkeskjul for det som er langt mer lyssky. Spesielt landene på den arabiske halvøy har sprøytet enorme summer inn i fotballen for å heve sitt eget svertende omdømme. 

I samme tidsrom har TV-avtalene i de beste ligaene økt betraktelig, særlig i England. Ringvirkningene av all ny valuta gjør at konkurrentene er blitt langt flere for en klubb som Real Madrid. Hvor man for bare få tiår siden var den klubben i verden som nærmest hadde enerett på klodens beste spillere. Noe som igjen har ført til at klubben de siste fem-seks årene har vært nødt til å endre sin strategi på overgangsmarkedet drastisk. Selv har man sin del av skylden for tingenes tilstand, Florentino Pérez med sine ‘’Galácticos’’ sies å ha vært inspirasjonen til Roman Abramovich's inntog i Chelsea. Den russiske oligarken ble langt fra den siste investoren i moderne fotball. Pengegaloppen ser ikke ut å avta med det første heller. På tross av alle nye faktorer, er man heldigvis enda blant de klubbene som tiltrekker seg flest spillere. 

Sjeiker og nye TV-avtaler har endret terrenget 

Før sjeikene og storkapitalismens tid var det helt andre klubber som styrte fotballverden. De tradisjonsrike klubbene i Spania og Italia var i hovedsak de største markedskreftene,  i tillegg til Bayern Munchen og Manchester United. Tilbake på 90-tallet fant man faktisk de beste spillerne i Italia. Tidene har som nevnt endret seg drastisk. Den største årsaken må man til England for å finne, og da spesielt TV-avtalen som stadig øker i verdi.  Etterhvert har det også kommet investorer som har kjøpt hele klubber rundt om i Europa. Slik som man har sett i Manchester City, Paris Saint-Germain og Chelsea i de mest ekstreme tilfellene. Stadig kunstig inn-sprøytet kapital og større penger i fotballen har skapt en markeds-inflasjon litt utenom det vanlige. Noe som igjen fører til at de gamle stormaktene er nødt å endre sitt tankesett for å ha sjanse til å konkurrere på høyde med det som ved enkelte tilfeller er hele statsbudsjett. 

Inflasjonen er på langt nær bare negativ. For ved store endringer, finnes det uante muligheter. Mange små og mellom store klubber har profittert svært godt på de store markedskreftene som har vært i sving de siste årene. Hvor de har fått solgt sine talenter til høyst akseptable summer, som de igjen har reinvestert fornuftig.  I tider som dette drypper det nemlig svært godt på klokkeren også. For det er nå en gang slik at penger må brukes med omhu, og det å bruke penger som en full sjømann sjelden lønnes i lengden. For med de summene Manchester City har brukt på bare forsvarspillere de siste sesongene, så hadde SD Eibar klart å drifte sin klubb godt i et helt tiår.  Det kreves riktignok gode navigatører i markedet og terrenget som for tiden rår. Det har heldigvis Real Madrid. Som er en av de klubbene som har gjort stor profitt med å selge sine overflødige spillere til både England, Italia og Frankrike. 

Harry Maguirre som spiller i Leicester City sies nå å selges for nærmere 80 millioner pund. Relativt ukjente Lewis Dunk sies å være hans erstatter, prisen sies å ligge på 45 millioner pund. Fra før har man sett et svært begrensede fotballspillere som Gylfi Sigurðsson og Romelu Lukaku blitt solgt for hinsides summer. Andre kvalitetsspillere som kunne å ha vært med å kjempet i toppen i de fleste store europeiske-ligaer, kjemper nå om å unngå nedrykk i Premier Leauge. Spillere som Neymar Junior og Kylian Mbappe sitter nå i et gullbelagt fengsel i Paris. I stedet for å spille i verdens største klubber. Markedet er knalltøft for alle og enhver, og det er lett å trø feil. Man har allerede sett storheter fra tidligere tiår falle som anker mot bunn. 

Det finnes mange løsninger og ulike strategier for å holde skuten på stø kurs. Hva som er det riktige er per dags dato vanskelig å si. Vår argeste rival i Barcelona har valgt en ulik tilnærming på det nye markedet enn den veien vår klubb har valgt. Ved første øyekast, synes ikke jeg personlig planleggingen til Barcelona virker spesielt langsiktig. Det store spørsmålet er om det som kan ligne et luftslott, til slutt vill slå sprekker. Strategien til Barcelona er ikke så ulik den Real Madrid hadde tidlig på 2000-tallet. De prøver på mange måter å drive på samme modell som Manchester City og PSG, bare uten arabisk statstøtte. Real Madrid på sin side virker også tatt sitt standpunkt i det nye markedet. Det kan virke som ’Galácticos’’ tidene er forbi inntil videre , selv om et comeback aldri helt kan utelukkes. Nå har de riktignok investert tungt i sommer. I bakhodet må man riktignok huske på at det har vært sparsomme år i den spanske hovedstaden. Når kalenderen skriver september er nok også et halvt lag solgt, for det jeg vill tro blir respektable summer. Slik har det vært i Real Madrid en stund nå. Denne sommeren blir nok heller ikke noe unntak. Det nærmeste man kommer glimt av '’Galácticos’’ er signeringen av Eden Hazard fra Chelsea. Han kommer inn som 28 år gammel og med kun ett år igjen av sin kontrakt i London. Hans status ved sin ankomst må også sies å være noe lavere enn det som har vært kosten for klubben tidligere. Prisen er heller ikke så ille, markedet i England tatt i betraktning. Det er også viktig å huske på enden til Pérez sitt første '’Galácticos’’ prosjekt, det er langt fra sikkert klubbens nye handlingsmønster er helt ubegrunnet. 

Med nye tider kommer nye ideer 

Tidligere hentet man spillere som Cristiano Ronaldo, Kaká, Zidane og Beckham for å bare nevne noen. Pipen har fått en annen lyd de siste årene, selv om man har utagert litt denne sommeren. Vår kløktige president og vårt sportslige styre har de siste årene vært raskt ute og identifisert de neste store. Eksemplifisert sist ved overgangene til Martin Ødegaard, Takefusa Kubo, Vinícius Júnior og Rodrygo Goes. Nordmannen og japaneren ser utvilsomt ut som valuta for pengene, begge kom for det som anses å være vekslepenger for en klubb som Real Madrid. Brasilianerne på sin side svei litt mer i sjekkheftet. Her var nok Pérez livredd for å miste den neste ‘’Neymar’’ eller ‘’Ronaldo’’. Med en totalsum på over 100 millioner euro for de to Søramerikanske juvelene, kan det ved første øyekast se ut til å være gambling på høyt nivå. Personlig mistenker jeg at det er benyttet seg av en femti-femti strategi i dette tilfellet, spillernes likheter tatt i betraktning. Jeg vill være særdeles overasket om både Vinícius og Rodrygo er å finne i klubben om fem-seks år. Real Madrid vill nok heller aldri tape hele kjøpesummen for brasilianerne. Talentets størrelse tilsier at det skal være god videre-salgsverdi, spesielt i dagenes inflaterte marked. Prisen på søramerikansk-spillere har dessuten vært langt høyere enn prisen på europeiske-spillere. Spesielt om man skal håndplukke de største talentene. Allerede tilbake i 2005 kjøpte Real Madrid den da 21 år gamle Robinho for en rapportert sum på 24 millioner euro. AC Milan på sin side kjøpte 18 år gamle Alexandre Pato i 2007 for en tilsvarende sum Real Madrid brukte på Robinho. Prisen på de største brasilianske talentene har i en lengre tid vært høy. Overgangssummene for Pato og Robinho virker nok ikke all verdens i 2019, men man huske på at overgangene skjedde for snart 15 år siden. 

I tillegg til ''mini- galácticosene'' har Real Madrid hatt et godt grep om det spanske markedet. Her har man fått hentet de største spanske talentene allerede i en årrekke. Ofte til en svært behagelig pris. Spillere som for eksempel Dani Ceballos, Isco, Odriozola, Marco Asensio og Brahim Díaz. Mange av de allerede i vannskorpen til det spanske landslaget på tidspunktet de ankom den spanske hovedstaden. Real Madrid er også i besittelse av et fremragende ungdoms-akademi. ‘’La Fábrica’’ er absolutt en av de beste akademiene i verden, selv om det ikke er den allmenne oppfatning. Undervurdert og i skyggen av klubbens storslåtte image. Det som derimot er fakta: Det er få akademi i verden som har produsert like mange toppspillere ute i de største europeiske-ligaene. Faktisk er man den klubben som har produsert mest aktive spillere i topp 5-ligaene rundt om i Europa. 41 i tallet, hele 7 mer enn neste klubb på listen. Noe som har gitt oss gode spillere både i første-elver og i stallen, som har vært billige i drift. I tillegg har det gitt penger på bok ved videre-salg. 

Madrids Kong Midas

Man må huske på en ting. Pérez har bestandig vært en mann forut sin tid, og det kan virke som han liker å gå mot strømmen. Når resten av fotball-Europa kjøper navn og bygger merkevare. Så har han begynt å skape navn, utviklet spillere og bygd klubb. Presidenten har for lengst bygget merkevaren Real Madrid til det den er i dag. Det er nemlig den merkevaren som ble videreutviklet tidlig på 2000-tallet, som livnærer oss i dag. Real Madrid er en klubb som de siste årene sjelden selger spillere med tap, men som heller henter bra profitt på de fleste salgene sine. Bare det å ha Real Madrid på CV-en øker markedsverdien til en spiller betraktelig. Noe som igjen gir gode inntekter til klubben på overflødige spillere. Betydningen av en sterk CV fører også til at de fleste unge spillere ønsker seg til Real Madrid, fordi vet at det øker sjansen for en strålende karrière og økt inntekt i ettertid. Klubbens historie og posisjon hjelper selvsagt også på.  Det kan virke som vår president har lært av de feil som ble gjort under hans første regjeringstid. For det han har skapt nå ser utvilsomt ut som et monster, både i lag-kvalitet,  infrastruktur og som markedsmakt. 

Så lenge klubben fortsetter å vinne titler med jevne mellomrom og finpusser sitt vel etablerte merkenavn, så ser fremtiden utvilsomt lys ut.  Nettopp Infrastrukturen til klubben  er spesielt viktig. Den fører til at man får plukket de beste spillerne på et tidlig stadium, både i inn og utland. Man har også sluppet unna de største utleggene for spillerne som er kjøpt inn de siste årene. På mange måter kan man sammenligne klubbens handlingsmønster de siste årene med tankegangen til en stor eiendoms-baron, hvor det hele tiden søkes etter verdiskapning. Klubben har brukt sitt renommé og sin kapital til å kjøpe billig og selge dyrt. Noe som så langt har fungert utmerket.  Så får tiden vise om den nye strategien til klubben vill lykkes på sikt. En ting er i alle fall sikkert. Det meste Pérez tar i blir til gull,  i så måte er han ikke ulik selveste Kong Midas. Hans betydning for klubben har vært helt enestående gjennom sine år som president.  Pérez har vært både heldig og dyktig, og som revolusjonerer flest har han først og fremst truffet på timingen. Han var den første som skapte et skikkelig merkenavn rundt en fotballklubb. Viktigheten av å være først ute skal man ikke undervurdere, spesielt ikke i en moderne verden hvor alt handler om ''Branding''. Alle husker tross alt Rolex. 

Skjermbilde 2018 10 09 kl. 22.35.07