Extra large ziz

En forsvarstale for Zinedine Zidane

Som Jesus valgte Zinedine Zidane å stå opp fra de “døde”, men comebacket har vært langt fra noen dans på roser og enkelte ønsker faktisk den franske frelseren avsatt allerede.

Sammenligningen med Jesus stopper ikke med oppstandelsen, for den franske hovedtreneren er også en mann som har utrettet flere mirakler gjennom sin trenergjerning for Real Madrid. I løpet av sine to og et halvt år i førersete for verdens mest storforlangende fotballklubb evnet Zidane bragden med å ta ni titler, noe som skal gi ett snitt på omtrent en tittel hver hundrede dag. Den største bragden må sies å være de tre strake Champions League titlene laget tok, en bragd ingen i moderne tid har gjort før han. På toppen av det hele ledet han laget til seriemesterskap i samme sesong som laget vant Europas aller gjeveste, noe som på tross av Real Madrids rike historie ikke har skjedd siden 1964/1965-sesongen. 

Ett offer for egen suksess

Om det er en trener i klubbens 117 år lange historie som har gitt spillerne illusjonen om at å gå på vannet var mulig, ja så er det nettopp Zidane. Enkelte har til og med gått så langt som å påstå at franskmannen inngikk en pakt med djevelen selv. Svart magi rett og slett. For det er nemlig to argumenter som har vært brukt mot Zidanes evner som trener, hvorav det ene er flaks. Det andre er Cristiano Ronaldo. Fenomenet flaks er i seg selv vanskelig å forklare, spesielt med tanke på at dens faktiske eksistens er langt fra vitenskapelig bevist. I all hovedsak handler det om å sette seg selv i posisjon ofte nok til og lykkes, hvorav ofte er nøkkelordet. Kort fortalt: gjør du noe ofte nok, så vil sannsynligheten for mestring øke betraktelig. Om det så gjelder sjanser, redninger eller sluttspillkamper. 

Når det kommer til den portugisiske målmaskinen, så kan vel det heller sies å være mer en god timing enn et motargument for Zidanes faktiske ferdigheter som trener. For her er det viktig å huske på at han som av flere regnes blant tidenes beste trenere ikke vant noen Champions League med Ronaldo i troppen, faktisk kom ikke José Mourinho lengre enn semifinalen.

Alle ser til naboen 

Som i verden ellers så er også fotballen preget av trender. I ligaen som hele verden tilsynelatende følger med på med argusblikk, så er det i hovedsak to trenere som sluker det meste av oppmerksomhet og ros. Josep Guardiola og Jürgen Klopp har veldig tydelige tanker om hvordan deres fotball skal spilles, samtidig som de er uendelig karrismatiske på hver sin helt unike måte. Før denne duoen har man sett lignende eksempler med nevnte Mourinho, men også med typer som Antonio Conte og Arsène Wenger. Igjen veldig tydelige filosofier som er lett gjenkjennelige, noe som er veldig greit for mannen i gata å forholde seg til. På toppen av det hele er Real Madrids argeste rival Barcelona veldig kjent for sitt tydelige spillemønster og klare identitet på banen, noe som gjør hele debatten ekstra sår for Real Madrids supportere. For la det ikke være tvil, Zidane er og kommer aldri til å bli en trener med en utpreget fotballfilosofi eller taktikk. 

Vi mennesker er stort sett utstyrt med en fantastisk korttidshukommelse, og en noe mindre utviklet langtidshukommelse. Noe som gjør det lett å glemme tidenes kanskje aller beste fotballtrener, nemlig Sir Alex Ferguson. Som i likhet med Zidane har vært kritisert for å være både dårlig taktisk og ha en mangel på en tydelig fotballfilosofi. En annen likhet mellom Zidane og Ferguson er deres gode grep om spillernes personlighet, og den enorme tilpasningsdyktigheten i forhold til motstanderen. For der Guardiola heller taper en kamp enn å vike fra sine prinsipper, så går typer som Zidane og Ferguson over lik for å vinne. Det trenger nødvendigvis ikke se pent ut, så lenge man bare vinner. For det er nå en gang slik med trender, de går av moten og neste dag er det noe helt annet som er i vinden. Dette fører også til at det er lett for Madridstas til å se på naboen hva de har, og ønske seg nettopp det. Samtidig som man glemmer det man selv har, mentaliteten er nemlig ikke rent ulik i verden utenfor fotballen. For la det ikke være tvil, det å vinne går aldri av moten. På mange måter er det fotballens svarte dress og hvite skjorte. Besettelsen av å vinne blir på mange måter Real Madrids identitet på både godt og vondt

Oppstandelsen 

Når det kommer til livet etter Zidanes oppstandelse så bygger kritikken på stort sett det samme som tidligere. Noen nye elementer er det riktignok, men likevel virker kritikerne å glemme at situasjonen er noe annerledes enn tidligere. Hvorav det ene holdepunktet er klubbens storhandel i sommer, som så langt ikke har virket å gitt det friske pustet man trodde på forhånd. På tross av en etterlengtet storhandel, så er fort å glemme at spillere med store verdier dro fra klubben. Samtidig som at laget sommeren før der igjen ble betydelig svekket når Ronaldo ble solgt til Juventus, og klubben agerte med å kun gå til innkjøp av ny keeper. En spiller som på sitt beste scoret 60 mål i sesongen, noe som forøvrig er syv færre enn hva Real Madrid-linkede Maurico Pochetinos Tottenham-lag scoret i hjemlig liga i fjor. 

Det er enda slik at det er vanskelig å styrke dette Real Madrid laget med nye signeringer, uansett hvor mye penger man bruker. Mye på grunn av det allerede skyhøye nivået spillergruppen allerede er på, hvor kanskje det største problemet er å holde den etablerte gruppen motivert. Spillerlogistikken er heller ikke Zidanes ansvar, selv om han nok kommer med sine preferanser. De enorme forventningen som ligger latent i klubben til enhver tid gjør heller ikke saken med å integrere nye spillere noe lettere. Akkurat presset og trykket tar nok tid å tilpasse seg, spesielt etter opphold i klubber som Chelsea og Eintracht Frankfurt. 

Samtidig er laget allerede inne i et aldri så lite generasjonsskifte, noe som historisk har vist seg vanskelig å utføre over natten. Kombinasjonen mellom mange mette etablerte spillere og flere nye fjes, skaper nok en noe merkelig gruppedynamikk som kan ta tid å finne ut av. Alle de nevnte faktorene gjør arbeidsklimaet til Zidane svært vanskelig, og det hadde nok vært like vanskelig for en hvilken som helst annen trener også. På toppen av det hele har sesongstarten vært preget av mangfoldige skader, noe som nok har gjort det vanskelig for laget å finne rytmen. 

Den utakknemlige jobben 

Real Madrids enorme supporter-skare kan på mange måter sammenlignes med et barn som har blitt oppdratt av lite grensesettende foreldre med ubegrensete økonomiske midler på Oslos beste vestkant. En oppvekst preget av minimale nedturer og de dyreste nye lekene alltid lett tilgjengelig, noe som gjør jobben med å kontinuerlig holde barnet blid og tilfreds tilnærmet umulig. Det skal nemlig ikke rare skjæret i sjøen til for at det stakkars barnet mister fatningen, og til slutt går inn i en kronisk mørketidsdepresjon. 

For om Real Madrid ender kvelden med 16 avslutninger på mål, så er det med en gang fokus på det ubrukelige forsvaret som slapp motstanderen til ved hele tre anledninger. Dersom Real Madrid spiller fotball tre timer uten å slippe en eneste motstander til ett skudd på mål , så er fokuset fort snudd til det planløse angrepet som skaper så alt for lite. Triller laget for mye ball, så er det med en gang kjedelig og for lite direkte. Spiller laget for dirkete, så er det for lite finspill. Slås det for mange innlegg, så er det planløst. Sånn fortsetter det nærmest i det uendelige, for slik er det med besettelser. Besettelser er nemlig altoppslukende, i alle fall i en klubb som mer enn noe annen er vant til å trone øverst. Jakten på den uoppnåelige perfeksjonismen. 

På tross av klubbens rike og svært suksessrike historie, så har klubben aldri oppnådd denne myteomspunnede perfeksjonismen. De fleste innfallsvinkler har vært testet, og en rekke trenere med tydelige identiteter har fått prøvd seg i manesjen. Noe som så oftest har resultert i delvis suksess, og langt fra ubetinget suksess.  Pragmatikere som Mourinho og Fabio Capello har blitt hentet inn for å lykkes ute i Europa, for så kun triumfere i serien uten publikums fulle støtte. Estetikere som Julen Lopetegui og Manuell Pellegrini har blitt ansatt for å kaste glans over banespillet, uten helt og komme i gjennom det trange nåløyet som er Real Madrid. Hvorav sistnevnte falt fullstendig i gjennom, og ikke fikk prøvd seg i noe som engang kunne ligne på utslagsrunder. 

Noen klar identitet i Real Madrids spillestil gjennom årenes løp er som nevnt vanskelig å finne. Den mest passende beskrivelsen er kaos og uforutsigbarhet, men det er kanskje en form for filosofi. Mange mål for og mange i mot i beste remontada-stil , spesielt de mange målene laget over flere tiår har hatt en tendens til å få i mot har vært en utpreget akilleshæl. Selv ikke de nevnte pragmatikerne i Mourinho og Capello klarte å få sine utgaver til å slippe inn under 30 mål i løpet av en sesong, en bragd både Barcelona og Atlético Madrid har klart ved flere anledninger det siste tiåret. Mye skyldes nok den nonchalante holdningen som sitter mer fast i veggene på Santiago Bernabéu enn malingen. 

Det er ikke spesialistene som har lykkes best i trenerstolen til Real Madrid i nyere tid, det er de som har vært runde i kantene og tilpasset filosofien rundt spillernes personligheter. Det er Vicente del Bosque, Carlo Ancelotti og Zinedine Zidane. De tre som sist har vunnet Champions League, den eneste turneringen klubben til syvende og sist bryr seg om. 

Jose Mourinho, Massimo Allegri og Mauricio Pochettinho er for øyeblikket kandidatene det ryktes om. Personlig ser jeg ikke helt hvordan noen av de skal bli noen ubetinget suksess i klubben. Den første har vi allerede prøvd, og det fikk langt fra noen lykkelig slutt. Allegri er nok en dyktig trener og flink med spillerne, men jeg lurer på om hans fascinasjon for å ri inn 1-0 seire vil føre til fakkeltog og halshugging på Cibeles. Pochettino er spennende, men Real Madrid feirer som kjent ikke trofeer vunnet i trenings-turneringer over Atlanteren. Inntil videre er jeg svært bekvem med å gi Zidane enda mer tid. For dersom jeg skulle ringt en byggmester for å få renovert huset, så hadde jeg ikke forventet at det stod ferdig dagen etter i alle fall ikke om halve snekkerlaget leverte inn en synkron-sykemelding. 

Jobbeskrivelsen er utakknemlig og nærmest umulig, og til den neste som overtar hovedtrener ansvaret har jeg bare en ting å si: Lykke til!

Pmn6