Extra large marcelo 24.10.2018
LEGENDE: Marcelo er Real Madrid-legende med stor "L".

Marcelo: - Jeg trodde seriøst jeg skulle dø

Marcelo har skrevet et innlegg for The Players Tribune angående noen spesielle øyeblikk i karrieren.

Jeg kunne ikke puste. Jeg prøvde å ikke få panikk. Dette var i garderoben like før Champions League-finalen i 2018. Det føltes ut som at noe satt fast i brystet. Det var et vanvittig press. Kjenner du til den følelsen? Jeg snakker ikke om nerver. Det er normalt i fotball, men dette var noe annerledes. Jeg skal fortelle deg bror, det føltes ut som at jeg var i ferd med å dø.
Alt hadde startet kvelden før finalen. Jeg kunne ikke spise, og jeg klarte heller ikke å sove. Jeg tenkte bare på kampen. Det er morsomt, siden min kone, Clarice, blir så sint på meg når jeg biter mine negler. Når jeg våknet opp på finaledagen var alt vekke. 
Litt nerver er normalt i fotball. Jeg vet ikke hvem du er, men hvis du ikke føler på litt nerver i forkant av en finale, da er du ikke et ekte menneske. Sannheten er at før en finale så er du ordentlig stressa bror. For meg har det største presset jeg har følt vært i forkant av denne finalen. Kanskje folk synes det er rart, vi hadde vunnet to ganger på rad og alle ville at Liverpool skulle vinne. 
Sannheten er at du føler ekstra press når du har en sjanse til å skape historie. Jeg hadde aldri følt så mye på spenningen før, som i forkant av den kampen. Jeg visste ikke hva som skjedde, og vurderte å snakke med legen. Jeg gjorde det ikke, for da ville han kanskje nekte meg å spille.
Jeg måtte spille. Ingen tvil om det. 100%.
Noen dager i forkant av finalen hadde en tidligere Real Madrid-spiller gått ut i media med hensikt om å såre meg. Han ble spurt om hva han tenkte om finalen og svaret hans var: "Jeg synes Marcelo bør kjøpe en plakat av Salah og henge den opp. Deretter bør han be hver kveld."
Etter tolv år i Real Madrid, og tre Champions League-titler på rad prøvde han å ydmyke meg på den måten. Kommentaren hans var ment for å senke meg, men det ga meg motivasjon. 
Så jeg satt i garderoben og slet med å puste. Jeg tenkte for meg selv; Hvor mange er det egentlig som kunne gjort alt for å spille en finale? Millioner, millioner, millioner mennesker. Så ro deg ned, ta deg sammen og gå ut på den banen og vis hvem du er.
Jeg visste at alt ville bli greit i det øyeblikket jeg entret banen. For meg kan ingenting gå galt på en fotballbane. Når du har en ball i beina så blir alt annet urelevant. Du er i din egen boble. 
Vekten var løftet fra mine skuldre, og alt jeg så var den hellige fotballen. Jeg kan ikke fortelle deg mye om kampen, men det er to ting jeg husker: Med 20 minutter igjen å spille gikk ballen ut av banen. Vi ledet 2-1, og jeg tenkte for meg selv: Ja, en Salah plakat på veggen, ja. Tusen takk bror. Tusen takk for motivasjonen. Og med ti minutter igjen å spille gikk ballen ut av banen, og da begynte jeg rett og slett å grine. Jeg visste seieren var vår, og jeg følte på en unik glede.
Som atleter er det vårt ansvar å være rollemodeller, men vi er ikke superhelter, vi er mennesker. Det er derfor jeg forteller dere disse tingene. Dette er vårt liv. Vi er mennesker. Vi blør, vi stresser og føler de samme tingene som alle andre.

Champions League-finalen 2017

Vi skulle spille mot Juventus. Spillerne sitter rundt bordet for å spise et siste måltid før finalen. Det var meg, Casemiro, Danilo og Ronaldo. Det var fullstendig stille og ingen sa noe som helst. Alle bare stirret på maten sin. Du kunne høre magelydene til de rundt deg. Til slutt så sier Ronaldo noe: "Jeg har et spørsmål gutter." Alle vi venter i spenning på hva han skal si. "Er det bare jeg som føler presset i dag?" Ingen ville innrømme det, men når Ronaldo sier at han er nervøs...Ronaldo! Han er vanligvis iskald, han er en maskin, men når selv han føler presset gjorde det ting enklere for oss også. 
Etter måltidet var vi klare for å dra til stadion, og så sier Ronaldo at det vil bli vanskelig i starten, men at vi til slutt vil vinne komfortabelt. Jeg glemmer det aldri. Han spådde kampen, og fikk helt RETT! Jeg har det bildet i hodet, det er lagret der for alltid. Det er så vakkert. Dette er historier jeg kommer til å fortelle mine barnebarn. 

Champions League-finalen 2016

I denne kampen er det også minner som er klistret i hodet. Griezmann løper langs kanten, og jeg markerer han. Ballen går ut av spill, og plutselig hører jeg et skrik. "KOM IGJEN, PAPPA, KOM IGJEN!". Jeg var i ferd med å få krampe, men det øyeblikket ga meg energi. Det var min sønn, Enzo. 
Jeg glemmer heller ikke straffesparkkonkurransen. Lucas Vazquez plukker opp ballen, spinner den på fingeren og går fram til merket som om det var en lek. Den stille gutten, gjør noe sånt i det øyeblikket. For meg selv tenkte jeg at jeg skulle banke dritten ut av han hvis han bommet... Men så setter han den. Iskaldt.
Alle vi holder rundt hverandre. Casemiro på sine knær som ber til Gud, Pepe som ligger på bakken og griner som en unge. Så sier jeg til Ronaldo at Juanfran kommer til å bomme og at han vil score. Det er syke øyeblikk, bror.

Champions League-finalen 2014

Jeg sitter på benken. Dritforbannet over at treneren har benket meg. Men så gjentar jeg for meg selv hele tiden, at jeg skal gi alt på banen. Alt. Jeg skal ofre alt om jeg kommer inn. I andreomgangen begynner jeg å varme opp før treneren har sagt noe. Jeg vet ikke engang om jeg spilte bra, men når jeg kom inn ga jeg alt jeg hadde. Absolutt alt.
92:48. Vi er nede, men så kommer Ramos med den headingen. Sergio Ramos. Lederen vår. Kapteinen vår. Vi var nede, vi var døde, men så kommer vi tilbake. Men det er ikke dette jeg tenker mest over, den store hendelsen var etter kampen.
Jeg snakker med en av våre materialforvaltere, Manolin, etter kampen. Han sier: "Marcelo, vi var i tunnelen i det nittiende minuttet. Materialforvalterne til Atlético Madrid gjorde klar CAMPEONES-draktene sine. De gjorde klar champagnen og hele pakka. De trodde de hadde vunnet." Han ler og gråter av glede. Jeg forteller han at jeg er glad, og kan dø lykkelig. Dette er det bildet jeg aldri kommer til å glemme.
Fire Champions League-titler på fem år, og det var brutalt hver eneste gang. Folk ser bare på resultatene, ikke det presset vi lever under. 

"Vi kommer alltid tilbake!"

Forrige sesong var en katastrofe. Vi vet det. Vi vant ingenting. Null. Det var en forferdelig sesong. Hodet mitt er alltid høyt hevet, og spesielt nå, vi har fått sulten tilbake. Jeg føler et lidenskap som jeg følte når jeg var et barn.
Jeg beklager ovenfor de som tviler på meg, men jeg skal ingen steder. For meg er det en stor ære å være den utlendingen som har representert Real Madrid lengst. Det er et usannsynlig eventyr. 
Jeg har bare en melding til de som tviler på oss.
Real Madrid kommer alltid tilbake. Vi kommer alltid tilbake.
Du kan henge det opp som en plakat.
Vi kommer tilbake.
Pmn6