Extra large zamorathumb
LEGENDE: Ricardo Zamora er i dag mest kjent for trofeet oppkalt etter seg, men hans historie går trofeet en høy gang.

Ricardo Zamora: Den første Galácticoen

Her til lands er nok Zamora-trofeet i seg selv langt mer kjent enn mannen bak det, men sagnomsuste Ricardo Zamora er ingen hvem som helst og på mange måter er han Spanias aller første fotballstjerne.

Ricardo Zamora ville fylt 119 år den 14.februar 2020 og ikke vært veldig langt unna en potensiell verdensrekord, dersom han enda hadde vært i livet. Mannen, myten og legenden Zamora ble riktignok aldri noen rekordholder hva angår lengstlevende menneske gjennom alle tider. På tross av et heller gjennomsnittlig livsløp, så fikk han likevel opplevd og utrettet mer enn de aller fleste. 

Historien starter helt tilbake på begynnelsen forrige århundre i en verden nesten ugjenkjennelig fra i dag, i alle fall på en del områder. På begynnelsen av 1900-tallet hadde Spania nylig tapt en krig i de forente stater, som i praksis førte til at tiden som kolonimakt var over. Den tapte krigen over Atlanteren førte med seg misnøye blant den spanske befolkningen som på kort tid var blitt et lutfattig land med bønder, og som nå omsider krevde at ny kurs ble staket frem av styresmaktene. Politisk kaos, religion og feilslåtte forsøk på ny koloniseringer skulle prege landet de neste tiårene. En direkte konsekvens av fattigdommen ble store folkevandringer, hvor store deler av befolkningen flyttet seg til Sør-Amerika. Andre søkte lykken i langt mer frodige Baskerland og Katalonia fra innlands-Spania. 

Tøffe tider skaper nye vinnere heter det på folkemunne, noe Spania i aller høyeste grad skulle erfare de neste tiårene.  Zamora  som skulle bli en av de ble født i Barcelona , i det som på den tiden kan beskrives som et møblert hjem. Hans var var utdannet innen medisin, og blant hans største  ønsker var det at sønnen skulle følge de samme fotsporene. Som barn flest ønsket Zamora ville være ute å leke og det aller helst med en ball,  til farens store fortvilelse. På kveldene kom han inn med oppskrapte bukser og blodige knær etter mange timer på gaten, noe som på langt nær gjorde at faren ble vunnet over av sønnens nye hobby. Fotball på tidlig 1900-tallet var langt fra profesjonalisert i Spania, og hverken far eller sønn kunne nok forestille seg at all kastingen langs asfalten på sikt skulle bli en karrierevei. I alle fall ikke en lukrativ en. 

Faren fikk til slutt viljen sin. Allerede i en alder av 12-år ble Zamora sendt på universitet i Barcelona for å studere medisin, men under tiden på universitet skulle Zamora begynne å spille organisert for det lokale universitetslaget. Under denne tiden traff han blant annet på FC Barcelona-grunnlegger Joan Gamper under en av kampene, sveitseren anbefalte den da 14år-gamle Zamora om å fortsette med fotballen på tross av foreldrenes motforestillinger. Selv rosende ord fra Gamper tatt til betraktning ble ikke Zamora noen FC Barcelona-spiller, i alle fall ikke med det første. I stedet ble Espanyol første klubb på seniornivå for den unge og lovende målmannen. 

Debuten kom tidligere enn antatt. Espanyols foretrukne målmann Pere Gilbert var opptatt og hadde ikke anledning til å reise til hovedstaden, noe som førte til at den radmagre 16-år gamle gutten ble spurt om å sette seg på toget i hans plass. Zamora satt seg på toget i ført store bukser, den valgte bekledningen i all hovedsak for å skjule sine heller tynne bein. Det var ikke bare rundt egen fysikk han følte seg usikker, men han bar i tillegg på en redsel for å sove alene. Like etter innsjekkingen var han raskt ute med å spørre en av sine mer meriterte lagkamerater om å dele rom slik at han slapp å sove alene. Usikkerhet til tross, så skulle kampen i seg selv gå over all forventing. Den radmagre tenåringen skulle spille en kamp helt utenom det vanlige mot ett Real Madrid-lag som for anledningen var ledet av Santiago Bernabéu, og Gilbert som før kampen var den foretrukne målvakten fikk aldri plassen sin tilbake. Zamora ble i Espanyol frem til 1919 og var med på å vinne et regionalt trofe. En feide med klubbledelsen skulle føre til en overgang, neste stopp var til FC Barcelona og Joan Gamper som til slutt fikk sin mann. 

Det påfølgende året skulle han også få muligheten til å representere Spania for aller første gang, i det som skulle bli landslagets aller første turnering.  Turneringen var ikke en hvilken som helst en, det var nemlig de olympiske leker som på den tiden hadde langt større betydning enn hva den har i dag. Spania tok seg videre fra de første utslagsrundene, og Zamora ble av franske journalister sett på som mesterskapets store åpenbaring. Turneringen skulle ikke bare være en dans på roser for den da unge og lovende målvakten, for i sølvkampen mot Italia ble han utvist for å slått ned en motspiller. På toppen av det hele fikk han hele laget arrestert på vei hjem fra Belgia. Årsaken til arrestasjon var at Zamora hadde smuglet med seg sigarer over den belgiske grensen, hele laget ble arrestert og ransakt før de kunne reise videre til Spania. Spania endte til slutt som nummer to bak vertsnasjon Belgia. 

Tilbake til hverdagen og klubbfotballen i FC Barcelona fortsatte Zamora å gjøre det skarpt, faktisk så skarpt at han fikk tilnavnet El Divino. Som på godt norsk betyr guden.  Som spiller var han stor av vekst , etterhvert var også den lange og hengslete kroppen blitt heller robust. Som målmann var han av det offensive slaget, og han var langt fra fremmed for å ryke ut rett i beina på angrepspillerene. På streken var han også god, hvor han var kjent for spektakulære tigersprang og raske reflekser. I tillegg var han god med ballen i beina, noe som gjorde at han også ble en svært viktig brikke i kontringsspillet.  Det ble med to Copa del Rey-titler og tre regionale katalanske mesterskap i tiden Barcelona, som skulle slutte på samme måte som oppholdet i Espanyol. Nok en krangel med ledelsen, denne gangen på grunn av at Zamora tilsynelatende skal ha bedt om en lønn på hele 50 000 pesetas. Som på den tiden var en astronomisk sum.  Etter mye frem og tilbake endte det hele med en overgang tilbake til Espanyol, men Barcelona satt seg på bakbeina og gjorde overgangen heller vanskelig.  Barcelona valgte å ta saken opp til retten, og de rødblå fikk medhold i rettssalen noe som førte til at Zamora ble utestengt ett års tid. Ikke før 1923-sesongen skulle han få spille for sitt kjære Espanyol igjen, og denne gangen skulle han bli i klubben helt frem til 1930. Det skulle bli ett opphold av det innholdsrike slaget. I løpet av de neste syv årene skulle han være med på å være med på Espanyols første La Liga-sesong, og samtidig være med på å vinne Espanyols aller første Copa del Rey-tittel. 

Årene var gått, og etterhvert var Zamora blitt en voksen mann. Gjennom årene hadde han allerede utviklet seg til en stor stjerne i Spania, noe som hadde ført til at han både hadde fått vært med i filmer og reklamer. I 1930 skulle han være en del av det spanske laget, som skulle bli det første laget utenfor de britiske øyer til å slå det engelske landslaget. Kampen endte 4-3 til Spania, men på tross av seieren var Zamora langt fra imponerende. Faktisk var han direkte skyld i to av baklengsmålene, men på tross av blemmene fikk han nærmest heltestatus etter kampen på grunn av at han spilte og gjennomførte hele kampen med ett knekt brystbein. Prestasjonen var faktisk så imponerende at selveste Real Madrid valgte å bla opp sinnsyke 150 000 pesetas for hans tjenester, hvor av 50 000 gikk til spilleren selv. 

Det tok godt og vel ett år før skaden etter England kampen var leget. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves heter det, og det skulle ikke være noe unntak for Real Madrid sin del i dette tilfellet. I hovedstaden skulle han danne ett bunnsolid triangel sammen med baskerne Ciriaco Errasti og Jacinto Quincoces, sammen skulle trioen lede Real Madrid til sin aller første La Liga-tittel.  Gjennom hele sesongen slapp laget kun inn 15 scoringer i løpet av sesongens 18 kamper, og den påfølgende sesongen skulle de følge opp med nok ett ligagull. Riktignok slapp laget inn 17 mål i mot, men likevel mer enn godt nok til å trone øverst for andre sesongen på rad. 

I 1934 var det duket for nok en mesterskap, denne gangen ett verdensmesterskap som skulle foregå i Italia. Spanjolene med Zamora i spissen slo Brasil 3-2 i den første kampen, på tross av en tidlig 3-0 ledelse skulle det likevel bli spennende. Brasilianerne kom tilbake med to kjappe reduseringer, og på tampen hadde de muligheten til å utligne ved et straffespark. Historien ville det dit at Waldermar de Brtio skulle bomme på VM-historiens aller første straffespark etter en redning av Zamora og at Spania skulle ta seg videre til neste runde. Den påfølgende runden skulle Spania spille uavgjort mot vertsnasjonen Italia, og som ett takk for sist skulle kampen ende i en heller voldelig batalje som Zamora denne gangen skulle bli skadelidende av. Etter slåsskampene mot Italia var Zamora såpass skadet at han ikke kunne spille returoppgjøret, en kamp spanjolene til slutt tapte 1-0. 

Nok en gang tilbake til hverdagen etter ett stort mesterskap, denne gangen i Real Madrid-drakt og ikke Barcelona. Real Madrid slet i denne perioden noe mer i hjemlig liga, etter de at de hadde vunnet seriemesterskap de to første sesongene Zamora var en del av laget. Likevel skulle laget hevde seg,  men i kjent Real Madrid-stil skulle det i hovedsak skje i cupspill de neste sesongene. Copa del Rey eller Copa del Presidente som det av tiden het. Laget skulle vinne finalene i både 1934 og 1936. Finalen i 1936 på Mestalla skulle vise seg å bli Zamoras aller siste opptreden i Real Madrid-drakt , mye på grunn av den spanske borgerkrigen som skulle lure like bak hjørnet og føre med forbud mot fotball. Kampen i seg selv ble av det legendariske slaget i det Barcelona skulle bli beseiret 2-1, og nær sagt like selvfølgelig som at vann er vått skulle Zamora ha en avgjørende rolle i kampen. Helt på tampen av kampen på stillingen 2-1 til Real Madrid skulle Zamora ha en matchvinner redning av det helt sjeldne mot sin tidligere arbeidsgiver. Britene har Gordon Banks mot Pelé i 1970, mens spanjolene tviholder på Zamora mot Josep Escolà. Nærmest rett etter Zamoras redning ble kampen blåst av, og Real Madrid kunne nok en gang løfte et trofe. Redningen har i ettertid blitt en av fotballens aller mest kjente, mye på grunn av bilde som fotografen ved nærmeste stolpe tok. På bildet som har gått sin seiersgang i flere tiår kan man tydelig se en Zamora nærmest ut av intet komme susende fra støvet av femmeteren for å redde skuddet til Escolà. 

Finalen ble som nevnt Zamoras aller siste kamp i den helhvite-trøyen. Fotball ble forbudt i Madrid de neste tre årene, og Zamora ble av politiske årsaker ett yndet fengslingsmål. Mye på grunn av hans skriblerier for den konservative katolske avisen YA. Faktisk ble han kort tid etter borgerkrigens utbrudd forsøkt drept av en vakt, men under nevekampen kjente vakten Zamora igjen. Det skulle vise seg at den angripende vakten var Madridista, og det hele skulle ende opp med at de to skulle bli sittende en god stund å diskutere alle Zamoras fantastiske redninger og til slutt skilles som gode venner. Noen dager etter dette skulle Zamora til slutt bli fengslet og allerede kort tid etter fengslingen gikk det rykter om at Zamora var blitt henrettet av republikanerne. Ryktene viste seg heldigvis ikke å stemme, det skulle derimot vise seg at den etterhvert godt voksne spanske landslagsmålvakten satt relativt trygt bak lås og slå. Mye på grunn av hans ferdigheter som fotballspiller, hvor det støtt og stadig foregikk intern kamper bak murene. I hovedsak var det vaktene mot fangene som spilte, disse kampene var med på å bare øke Zamoras allerede enorme popularitet ytterligere.

En internasjonal kampanje startet i Frankrike gjorde at Zamora etterhvert skulle få muligheten til å komme seg ut av Moledo fengslet i Madrid. Ferden tok han videre til ambassaden, hvor  han  i etterkant var nødt til å  måte snike seg rundt i Madrids bakgater i forkledning i påvente av en potensiell rømning ut av landet. Målet var å komme seg til Frankrike, men også denne gangen skulle en vakt komme i veien for Zamora. Nok en gang skulle vakten vise seg å være Madridista, noe som gjorde at han fikk hjelp til å bli smuglet ut av landet og videre til Frankrike. Smuglerruten førte han til Nice, hvor han skulle møtte den tidligere lagkameraten og barndomsvennen Josep Samitter. Duoen spilte sine siste år i karrieren for OGC NIce, i påvente av at situasjonen i hjemlandet skulle roe seg. 

I 1938 ble det kjent at nasjonalistene vant borgerkrigen, noe som gjorde at Zamora omsider kunne vende tilbake til sitt kjære Spania hele 37-år gammel. Det første året etter hjemkomsten til Spania brukte han til å spille veldedighetskamper for Soldatene. Hanskene ble etterhvert lagt på hylla, og i stedet begynte han som sporadisk spaltist for Marca de neste par årene. Fotballen ble han aldri helt ferdig med, og etter noen år som spaltist skulle han etterhvert begi seg ut i ett yrke som fotballtrener.

 Om enn ikke like innholdsrik som den allerede udødeliggjorte spiller spillerkarrieren, så skulle likevel karrieren som trener inneholde en og annen opptur. Ført og fremst tok han over som hovedtrener for Athletic Aviación, som i dag er bedre kjent som Atlético Madrid hvor han igjen skulle vinne La Liga ytterligere to ganger. Etter hele syv år i trenerstolen for Aviación tok han ferden videre til Galicia og Celta Vigo, som ble ett opphold uten de store trofeene. Likevel skulle han lede laget til en Copa del Rey-finale, cupen som under Franco-regimet het Copa del Generalismo. Etterhvert fikk han muligheten å trene det spanske landslaget, dette uten stort hell og som endte i en heller kort affære. I årene etter landslagsjobben skulle han trene Celta Vigo og Espanyol om en annen, hvor oppholdene nærmest gikk i to års sykluser klubbene i mellom før han til slutt la opp som trener i 1961.  Hardhausen gikk bort i 1978 hele 77-år gammel, og lot med det ett Spania i kollektiv sorg etter seg.  Det ble titler i fleng-spill for både Barcelona, Real Madrid, det katalanske landslaget og det spanske landslaget  i det som må sies å være en karriere litt utenom det vanlige. Likevel vil han huskes i overskuelig fremtid, og hvert år påminnes vi Ricardo Zamora i det Zamora-trofeet gis til den keeperen som har sluppet inn minst scoringer i løpet sesongen. 

Pmn6