Extra large  3am9131 horizontalthumb
GROSSIST: Zidane har nesten vunnet nesten alt som Real Madrid-trener, men likevel regnes han ikke blant de beste trenerne i verden.

Uriasposten over alle uriasposter

(Kommentar): Etter cup-exit mot Real Sociedad og ett stygt hjemmetap i Champions League mot Manchester City våknet Zinedine ZIdanes kritikere atter en gang, men nok en gang manøvrer franskmannen seg ut av farlig farvann. Enn så lenge.

Zinedine Zidane var definitivt gudbenådet som fotballspiller, og de fleste ble nok særdeles overrasket over at den finslepne teknikeren skulle få en suksessrik trenerkarriere.  De fleste ble nok enda mer overrasket når Zidane meldte sin retur til Real Madrid i forkant av denne sesongen fra det som kunne ligne ett aldri så lite fotballsølibat på heller ubestemt tid, spesielt med tanke på forfatningen Real Madrid befant seg i på daværende tidspunkt. 

For oss utenforstående virket det i alle fall som en svært dristig avgjørelse å sette ettermælet sitt på spill allerede nå, for Zidane virket det derimot som å være det eneste riktige valget. Antageligvis er vi utenforstående mer opptatt av legendens arv og status enn han selv. Avgjørelsen i seg selv virker i mine øyne å gi en tydelig indikasjon på at han setter klubben høyere enn sitt eget navn og rykte,  likevel virker det ikke som han evner vinne over den fulle majoriteten av den enormt kravstore supporterskaren. Det samme gjelder både global og regional presse, som ikke overraskende er enda mer glad i å svinge med øksen enn lagets supportere. 

For på tross av kun knappe tre sesonger som hovedtrener på det aller øverste nivået, så vil jeg allerede konkludere med at Zidanes trenergjerning vil gå ned i historiebøkene som en gedigen suksess. Selv om denne sesongen skulle ende opp trofeløs, og at han selv skulle ende opp med avskjed på grått papir før kalenderen rekker å skrive juni. Selv tror jeg nok den tidligere franske landslagskapteinen sitter ved roret også ved starten av neste sesong uansett utfall av sesongen. Jobben kommer på langt nær være noe lettere neste sesong, og forventingen kommer om mulig til å være enda høyere enn tidligere. Trenerjobben i Real Madrid, uriasposten over alle uriasposter. I tidligere kommentarer har jeg aldri lagt skjul på min endeløse begeistring for Zidane, og den tar ei heller slutt her. Personlig er jeg nemlig av den oppfatning av at Zidane er undervurdert som trener, til og med blant de mest undervurderte trenerene som finnes. 

Kritikken tidligere har stort sett handlet om hvordan han kom til dekket bord, og på mange måter bare kuppet tre Champions League titler rett foran nesen på sine forgjengere. Følger man det resonnementet så ville altså Rafael Benítez vært en av tidenes beste Real Madrid-trenere, dersom han hadde fått tiden han trengte. Om ikke Benítez så hadde det vært Carlo Ancelotti som hadde fått den betegnelsen, noe som for så vidt er langt mer plausibelt om ser man bort fra italienerens manglende ryggrad. For det er fort gjort å glemme at Ancelotti er en styrets mann, og en som stort sett følger de instruksene han får. En ting er i alle fall sikkert han hadde i hvert fall fulgt Florentino Pérez sine instrukser angående hvem som skulle spille når, og tildels laguttaket. Noe som fort hadde betydd klippekort for James Rodríguez, ikke ett vondt ord om colombianerne for øvrig, men han ble aldri noen markant del av det som kan betegnes som tidenes beste Real Madrid-lag. Han blei ei heller aldri noen ubetinget suksess i sørlige Tyskland, selv om prestasjonene var jevnt over gode. Noe de også har vært i Real Madrid, men jevnt over godt nok er som regel ikke godt nok i den spanske hovedstaden.Det samme hadde nok vært gjeldene for Gareth Bale, som Zidane sakte faset ut av sin foretrukne førsteellever. 

Over til langt nyere tid. Zidane kom i alle fall ikke til dekket bord denne gangen, noe Santiago Solari og Julen Lopetegui kan skrive under på. Likevel fikk han noen flere nye signeringer enn de to overnevnte, det må sies. Selv om Zidane nok ikke har fått kjent helt på den helt store euforien av det denne sesongen, i all hovedsak på grunn av at de nye signeringene som av forskjellige årsaker ikke har evnet å gjøre seg gjeldene. Selv om det nok var vel optimistisk å tro at Éder Militão og Luka Jović skulle spille seg inn i laget allerede i løpet av sin første sesong, selv om det for all del kunne vært forventet mer av sommerens to største signeringer. En annen utfordring som har kommet Zidanes vei er alle skadene som har satt sine spor så langt denne sesongen, spesielt for lagets kanskje aller største stjerne som har blitt avspist med knappe 1000 minutter denne sesongen. En annen av lagets potensielt beste offensive spillere har enda ikke vært på banen denne sesongen, og her kan det nok sies at klubben neppe hadde gardert seg mot at både Eden Hazard og Marco Asensio skulle være ute omtrent hele sesongen . Et fravær som nesten kan sammenlignes med at Barcelona skulle vært uten Lionel Messi og Antoine Griezmann nærmest en full sesong, noe som i for seg kunne vært et særdeles interresant tankeeksperiment. 

Hadde alt gått som normalt hadde nok Asensio og Hazard spilt regelmessig store deler av sesongen i alle fall, i stedet har to unge brasilianere fått langt mer tillit enn de nok var klar for på nåværende tidspunkt. Tidvis har de til og med levert med bravur, men alt i alt er det rimelig sinnsykt at en klubb som Real Madrid nærmest har vært avhenging av at to tenåringer skulle ha levert offensivt. Både Vinícius Júnior og Rodrygo Goes har hatt sine gigantiske oppturer denne sesongen og glimtvis vist hvilket endeløst potensiale de er i besittelse av, men som hos 18 og 19 -åringer flest har duppene forekommet like regelmessig som overskrifter om bomringer i Oslo-sentrum. En direkte konsekvens av dette er at laget i skrivende stund har scoret hele 14 mål mindre enn Barcelona i serien. Med en skadefri Asensio og Hazard så hadde nok den avstanden vært betydelig mindre, selv om hverken Hazard eller Asensio er noe utpregete målscorere. Det er i alle fall naivt å tro at Real Madrid hadde scoret mindre med de to tilgjengelig hele sesongen, det har i alle fall jeg hardt for å tro. Ett annet problem alle skadene har påført angreppspillet denne sesongen er at det er blitt for mye rullering. Spesielt hvem som har spilt sammen med Benzema på topp har vært det store spørsmålstegnet fra kamp til kamp, hvor det sjelden har vært samme angreps konsultasjoner over en periode på tre-fire kamper. Noe som igjen har gitt en manglende rytme, og tidvis dårlig samhandling. 

En av Zidanes bedre egenskaper som trener er hvor flink han er til å bruke det han har tilgjengelig, og denne gangen har han måtte klart seg uten tidenes beste målscorer i Cristiano Ronaldo. Noen reel erstatter har han heller ikke hatt tilgjengelig denne sesongen, dermed har kampplanen blitt noe annerledes enn til vanlig - hvor hovedfokuset  denne sesongen fokuset har vært å sluse igjen bakover. Noe som har fungert utmerket. Faktisk har han denne sesongen klart det hverken José Mourinho eller noen andre har klart de siste årene, nemlig det å få skikk på lagets heller begredelige defensive struktur. Faktisk er han på god vei til å få ett Real Madrid lag til å slippe inn under 30 mål i løpet av en La Liga-sesong, noe bare Mourinho nesten klarte. På toppen av dette har han fått frem nye helter i form av Federico Valverde, som i forkant av sesongen var levnet få håp. Faktisk ønsket de aller fleste at Marcos Llorente med videre, for de som enda husker ham. Sett i ettertid kan det jo argumenteres for at Zidane har ett veldig godt øye for spillere, og vurderingen av Valverde opp mot Llorente må sies å ha vært særdeles god sett i ettertid. For det uruguayaneren har vist denne sesongen er ett nivå Llorente aldri blir å være i nærheten av å nå.  

ZIdane har ut i fra forutsetningen nok en gang tryllet, og denne gangen med langt mindre tryllestøv tilgjengelig enn sist gang han satt ved roret. På tross av alt dette må han leve med at det til enhver tid ropes etter typer som Pochettino, Klopp eller Guardiola. Mye på grunn av at de menes å være langt mer kompetente rent taktisk, samtidig som de har tydelige filosofier og mønstre som er enkle for spillerne å forholde seg til. Med årene er det blitt hevet under en hver tvil at årsaken til at Barcelona har hatt ett så godt grep på La Liga er at de har hatt ett tydelig spillemønster, samtidig virker det ikke å ha blitt fokusert like mye på at de har hatt en av tidenes aller beste fotballspillere i troppen. I alle fall den spilleren som er best til å brodere seg gjennom dyptliggende lag, men som til gjengjeld har slitt litt mer i utslagsrunder ute på kontinentet. Min menig er i alle fall at hovedårsaken til Barcelonas dominans i ligaen skyldes Messi i langt større grad enn deres Tiki-taka system, selv om et bra system selvsagt kan få dårligere enkelt spillere til å se langt bedre ut - slik som eksempelvis Kevin Großkreutz, Jeffrén Suárez og Jordan Henderson, men dette burde strengt tatt ikke være et problem for Real Madrid som til en hver tid burde ha nåværende eller potensielle enere i en hver posisjon. 

Nå tapte aldri Zidane El Clásico, men hylekoret hadde nok stått klart nok en gang dersom utfallet hadde endt annerledes. En ting er i alle fall sikkert, det kreves store baller for å påta seg treneransvaret for Real Madrid. For ikke lenge siden uttalte Julian Nagelsmann at han hadde fått tilbud om å ta over Real Madrid, men at han takket nei for at han ikke var klar for en slik oppgave og på grunn av at man kun fikk en sjanse til å lykkes i en så stor klubb. Selv om det på langt nær er bekreftet så er det ikke usannsynlig at Mauricio Pochettino også har hatt Real Madrid på tråden, men at han kjente på det samme som Nagelsmann. Som nevnt tidligere, de aller fleste var av den oppfatning av at det var galskap for Zidane og komme tilbake i fjor. For trenere med ett mindre trofeskap enn franskmannen hadde det nok vært enda større galskap, all den tid de hadde satt eget renomme enda mer på spill. 

Hva må Zidane oppnå for å i enda større grad bli sidestilt med typer som Klopp og Guardiola? 

Pmn6